Allerede på forhånd virket det illevarslende. Politisjefen for Storgöteborg, Erik Nord, viste tydelig allerede under forhandlingene med våre representanter at han kraftig misliker oss, at han personlig ønsker at den svenske loven om demonstrasjons- og møtefrihet ikke var såpass omfattende at han måtte gi oss demonstrasjonstillatelse og at han selv synes at vår uniforme kleskode med hvite skjorter og grønne slips i kombinasjon med at vi går taktfast og disiplinert burde være et lovbrudd. Det siste, for øvrig, et absurd ønske som Erik Nord også skulle spre i media i et aktivt forsøk på å skremme bort vanlige mennesker fra å våge å delta i vårt demonstrasjonstog.

Demonstrasjonstillatelsen fikk vi etterhvert, men det var veldig avkortet i forhold til søknaden, sett til marsjens lengde i både tid og avstand. Allmenn orden og sikkerhet skulle ellers ikke kunne garanteres het det fra politimyndighetens side. Noe som skulle komme til å vise seg være enda mer befengt i virkeligheten enn det faktisk hørtes ut på forhånd da politiet skulle vise at de overhode ikke brydde seg om allmenn orden og sikkerhet, men i stedet nærmest utelukkende fokuserte på å slå ned oss i den politiske opposisjonen.

Vel under dagen 1. mai, på vei til Kungälv, fikk jeg rapporter om en bil fra Danmark og en bil fra Norge som hadde blitt stoppet og om flere andre biler tilhørende våre medlemmer på vei til Kungälv som hadde blitt stoppet for gjennomsøking. Danskene ble holdt tilbake av politiet uten åpenbar grunn i to timer før de fikk reise videre. For nordmennene gikk det enda verre da de ikke engang fikk delta på demonstrasjonen, men ble holdt arrestert i 24 timer før de ble utvist fra landet – tross at de ikke engang var mistenkt for noe lovbrudd.

Jeg ankom etterhvert sammen med kamerater til Kungälv og vår annonserte samlingsplass. Det var avsperret med politiets sperrebånd og minst ti politibusser. Ovenfor svevde et politihelikopter. Ved inngangen sto en uniformert politimann som noterte alle registreringsnumre og to andre som tilfeldig stoppet biler og spurte hva deres ærend der var. Jeg tror aldri jeg noen sinne tidligere har sett en så godt overvåket samlingsplass. Denne oppførselen fra politiet er soleklart en måte for å, sammen med Erik Nords uttalelser i media, skremme bort ytterligere sympatisører fra de bredere lagene i folket fra å våge å slutte opp i demonstrasjonen. Biler som var på vei dit ble også ganske riktig observert snu og kjøre derifra.

Demonstrasjonstoget kunne uansett avgå til avsatt tid og sakte slingre seg frem gjennom Kungälv etter den korte tillatelsegitte veien. Stolt og rakrygget med slagordene dundrende over byen og med godt om så vel nøytrale eller positive tilskuere som motdemonstranter langs veien, men hele tiden omringet av politi både på bakken og i luften. Et stykke før destinasjonen Nytorget ble en større maskert pøbel med rødsvarte faner observert. De hadde blitt trengt inn i en boks av politi og politibusser, men ikke lenger unna enn at de var på kasteavstand fra vårt demonstrasjonstog.

Det første fysiske angrepet mot oss skjedde i form av at en mann kom løpende i full fart, rett forbi og foran øynene på alle politimennene, mot demonstrasjonstogets fremste del. Han ble stoppet med en sikker hånd av to skjoldbærere før politiet brydde seg med å dra ham bort slik at det ikke skulle gå verre med ham. Snart ble mannens angrep fulgt av kinaputter og nyttårsraketter som ble kastet mot så vel politihester som mot vårt demonstrasjonstog – over politibussene. Politiet virket å ha fått tydelige ordre om å ikke bry seg om motdemonstrantenes oppførsel overhode og gjorde derfor heller ingenting for å roe ned situasjonen. Da veien som sagt var avsperret med politibusser var det heller ikke mulig for våre aktivister å nå rødingene for en fysisk konfrontasjon. De maskerte globalistlakeiene ble ganske enkelt beskyttet av de uniformerte globalistlakeiene og fikk fortsette med sine feige prosjektilangrep.

Vi gikk videre til Nytorget hvor talene skulle holdes. Torget var skikkelig avsperret av politiet for å sikre at ingen nysgjerrig eller åpensinnet person fra Kungälv, som ikke hadde gått i toget, skulle kunne komme i nærheten av oss. Foruten dette, mindre problemer med lyden, og for min egen del med stemmen, ble samtlige taler holdt med stor applaus. Motdemonstranters forsøk på å overdøve dem med skrål og nå og da kjøre biler for fullt og med horn på veien ved siden av spilte ikke spesielt stor rolle for oss, men gjorde dessverre at talene var vanskelige å høre for de mange kungälvsboerne som hadde kommet for å høre på disse bakenfor politiets avsperringer. Heldigvis kan de jo høres nå i ettertid via direktesendingene og i kommende redigerte filmklipp.

Etter talene ble et globalistflagg dratt i skitten, en mann fridde til sin kommende kone og deretter erklærte konferansieren demonstrasjonen avsluttet. Det var da tid for å gå tilbake.

Hvis politiet hadde vist seg fiendtlig og i uhellig allianse med venstreekstremistene til da, var det ingenting mot hva som skulle komme. På veien tilbake var toget vårt flankert av enda mere politi og i direkte forbindelse med disse – av motdemonstranter. Ved flere tilfeller fikk de maskerte motdemonstrantene lov til å gå inn mellom politimennene for å angripe oss med fanestenger, gatestein og flasker. Når våre aktivister helt selvklart slo tilbake ble disse angrepet av politi med batonger og pepperspray. Aldri før har det stille samarbeidet mellom politi og «revolusjonære» rødinger vært så åpenbar.

Da vi var nesten fremme ved samlingsplassen, omringet politiet oss fullstendig og tvang oss til å stoppe. Der måtte vi stå og vente en god stund før politiet arresterte en del personer fra våre rekker, mistenkt for det ene latterlige påståtte lovbruddet etter det andre. Totalt ble et tyvetall personer arrestert, mistenkt for å ha forsvart seg selv og sine kamerater ved å slå tilbake mot rødinger og batongslag.

Deretter kunne vi gjenværende ta oss til våre biler og reise videre til en ettersamlingsplass for å spise gode hjemmelagde hamburgere, mingle og takke arrangører og deltakere for en, tross alt, vellykket dag.

For tross politiets tydelige og kraftfulle represjon mot oss har vi nemlig også dette året klart å holde to 1. mai-demonstrasjoner samtidig. Vi har fått akkurat så mye oppmerksomhet som vi ønsket. Vi har hatt titusentalls visninger av våre direktesendinger. Vi har (allerede) fått flere medlemsøknader og donasjoner.

«Antifascistene» var ikke i nærheten av å stoppe marsjen, til tross for kraftsamling og nærmest total støtte og beskyttelse fra politiet. Visst klarte de å få et par personer i våre rekker lett skadet, men bra mange flere fra deres side fikk på kjeften da de forsøkte å angripe vårt tog. Tross at vi altså nærmest fullstendig ble motarbeidet av politiet og at de ble beskyttet.

Selvfølgelig hadde jeg ønsket et større deltakerantall, men det er ikke spesielt merkelig at det ikke ble det og betyr ikke noe annet enn at systemet dessverre klarte å skremme bort en del ikkemedlemmer fra å delta. Selvfølge hadde jeg gjerne sett betydelig mindre politi på plass da dette garantert hadde ført til betydelig føyeligere motdemonstranter. Utvilsomt hadde jeg ønsket at vi nå ikke hadde flere aktivister mistenkte for lovbrudd. Men, tross alt dette hadde det vært en stor løgn å si at demonstrasjonen var mislykket.

Politiinnsatsen var den verste og mest grunnlovsfiendtlige jeg noensinne har sett i løpet av mine tyve aktive år i den nasjonale kampen. Det var en politiinnsats som sammen med uttalelsene til statsministeren og andre regjeringsrepresentanter gir et tydelig bilde av en stat som mer og mer nærmer seg å bli helt og holdent totalitær.

All ros til arrangører og deltakere som tross dette sto opp mot globalismen og for den nordiske arbeiderens rett. Vi ses snart på Kungälvs gater igjen, men så lenge Erik Nord er politiets ansvarlige blir det neppe søkt om flere tillatelser i regionen!