Som hver offiser vet, så nytter det ikke å argumentere, når man skal stoppe en gruppe flyktende soldater. For å få nordiske kvinner og menn til å begynne å kjempe for sitt folk, vil det kreves mye mer enn bare argumenter. I en del tilfeller vil man antakelig være nødt til å statuere eksempler, særskilt for de feigeste og mest karakterløse individene. Foruten bruken av gulrot og pisk, må den organisasjonen som har i oppgave å stoppe flukten, være utrustet med høy røst og en imponerende fysisk styrke.

Forestill deg at vi befinner oss i en krig, gruppert like bak frontlinjen, i et område fylt med kratre og skyttergraver, piggtråd og ødelagte stridsvogner. Her har noe hendt, alle soldatene befinner seg i en panisk tilstand og flykter bakover, bort fra forsvarsstillingene sine mot en illusorisk og vag forestilling om trygghet. Ingen vil forbli i kuleregnet, ingen vil bli revet i stykker av granateksplosjonene. Ingen våger bli ved sine stillinger, det vil si nesten ingen, de få som blir igjen kan ikke yte annet enn høyst middelmådig motstand.

Arméen befinner seg i full retrett, og fienden vinner mer og mer mark. All autoritet er så godt som borte, bare fienden synes å ha en bestemt plan, og ledes av målbevisste og dyktige ledere. All organisering har brutt sammen, mindre grupper kjemper videre på egen hånd, og etter eget skjønn, men de utgjør muligens bare et irritasjonsmoment og kan ikke på noe vis hindre fienden i å rykke frem.

Fiendens propaganda

Foruten enkelte lyspunkter, som Den nordiske motstandsbevegelsen, er det ovenfor beskrevne scenarioet ganske likt situasjonen i Norden i dag. Folket er i full flukt. Fienden har det absolutte initiativet og kan velge tid og sted for nesten hver strid av avgjørende karakter. Våre fiender anvender psykologisk krigføring til det ytterste, de er svært dyktige til å demoralisere både våre menn, som burde være ved fronten, og resten av befolkningen.

Fiendens agenter splitter folket i klassekamp og kjønnskamp, de forsøker å avlede folkets oppmerksomhet fra striden, til mer trivielle og bekvemme illusjoner. Hans agenter sprer all slags stimuli blant folket for at det skal svekkes ytterligere. Gjennom sine indre agenter sprer han subversive og falske idéer, han understøtter alle former for overtro og villfarelser.

Fienden forteller oss at våre land er alles land, hvis vi bare overgir våre fordommer og vår mistenksomhet, hvis vi bare gir opp all motstand – så kommer alt til å løse seg, alle kommer til å leve i fred med hverandre i et paradisisk «demokrati». Han forteller oss også at okkupasjonen allerede er et faktum – de fremmede er her for å bli –  og at vi bare må «venne oss til det» og at «vi må lære oss å leve i og akseptere det nye og berikende samfunnet».

De som gjør motstand mot det tilskrives epiteter som «nazister», «rasister» og «kriminelle». Den organiserte religionen mobiliseres av våre fiender som en trojansk hest, som også den bryter ned folkefellesskapet fra innsiden. Prester og biskoper tar aktivt stilling for de fremmede, og fremstiller alle motstandere av deres verdensanskuelse som «onde». Tinget vårt er fullt av ryggradsløse ormer som kryper omkring i skitten fremfor de fremmede herrenes føtter.

De fremmede voldtar nordiske kvinner for fote, mens nordisk ungdom ranes, fornedres og knivstikkes på åpen gate. Våre eldre blir ranet og mishandlet i byene så vel som på landsbygden. Våre forfedre blir spottet, kulturen hånet og benektet. Mennesker og natur eksploateres. Alle former for syke samfunnsfenomener understøttes av fiendens propaganda – alt edelt blir vanæret og fornedret.

Seieren viktigst

Flukten må stoppes. Her gjelder det å gjenoppta striden. Det flyktende mannskapet må overtales til å vende tilbake til sine skanser. Spørsmålet er hvorledes. Jeg har sett offiserer og soldater, selv offer for fiendens desinformasjon, forsøke å stoppe flyktende skarer med argumenter og fagre ord. Dette har alltid feilet.

Jeg har sett små grupper av nordiske menn ta opp striden mot fienden, jeg har sett dem kjempe med feilaktig taktikk, og aldri har de vært en del av en større og overgripende strategi. Jeg har sett en del kjempe bare for kampens skyld, uten hensyn til konsekvensene for seg selv – ekte idealister beredt til å ofre seg for sitt folk.

Vi glemmer ofte i kampens hete at det overgripende målet må være å seire. Alt annet må være underordnet dette. Vår strategi og taktikk må tilpasses slagfeltets vilkår. Fienden er heller ikke sen med å spre desinformasjon hva gjelder vår eventuelle fremgangsmåte.

Han vil under alle omstendigheter forhindre oss fra å tillempe effektiv strategi og effektiv taktikk. Vær sikker på at han har sine agenter midt iblant oss, «offiserer» som maner soldatene mot feil hold, «soldater» som sprer illesinnede rykter og andre som saboterer krigsmaskineriet på andre måter. Metodene er mange – og så langt fremgangsrike.

Som hver offiser vet, eller burde vite, så er det definitivt ingen idé å stoppe et antall flyktende med en smiskende tone, for siden å forsøke å få dem tilbake til forsvarsstillingene sine med argumenter. Rasjonell og sivilisert argumentasjon leder bare til at man blir trampet ned.

Samtlige nordboere er fra barnsben av eksponert for fiendens nedbrytende propaganda og anser, enfoldige og illojale som de er, at det eneste rimelige er å dra seg så langt bort fra stridens larm som overhodet mulig. Hos de fleste har sørgelig nok denne egoistiske siden av deres personlighet tatt overhånd, og styrer deres handlinger.

En del flykter på grunn av feighet, andre fordi de er forvirrede, men de fleste flykter nok fremst fordi «alle andre gjør det». Det er nemlig slik at de fleste nordiske menn, selv om de offentlig skulle påstå noe annet, innerst inne støtter vår sak. Det er bare det at de er demoraliserte, de ser at det mangler ledelse, at fienden besitter all autoritet, og at det derfor virker meningsløst å ta opp striden.

Ingen har formulert deres følelser til ord, argumenter og handling. En del krek har visselig byttet side og arbeider mer eller mindre aktivt for fienden. Men disse utgjør folkets absolutt verste og mest skamløse elementer – det er foraktelige små rotter som enten har tatt fiendens parti av rent egoistiske årsaker, eller på grunn av at de er kraftig forvirrede eller rett og slett sinnssyke.

Disse små rottene kan synes å være både flere og «bedre» enn hva de egentlig er, ettersom fienden stadig løfter de frem som «forbilder», «ledere» og «kjendiser» i sin propaganda. Alle kan se dem på sine TV-apparater hver dag, oppsminkede og velregisserte som marionetter i et glitrende, men motbydelig og tragisk, skuespill.

Folket har latt seg vugges inn i en søvnliknende tilstand, og glemt at anledningen til krig og kolonisering nesten alltid har vært, og er drevet av behovet for ny mark og nye ressurser til et spesifikt folk eller en spesifikk rase, når deres opphavlige livsrom ikke lenger strekker til.

Feighet skal koste

Å mane til soldatenes edleste sider i all ære, men den brutale sannheten er enda den at soldatene må sparkes tilbake til sine stillinger, samtidig som de får høre at feighet er det verst tenkbare, at kampen for folkets overlevelse er viktigst av alt. Offiserene må true og brøle, mane og appellere til soldatene for å stanse dem. En del av dem må gå foran som gode eksempler – men først når de har fått mannskapets oppmerksomhet. En del desertører straffes hardt, ikke for at det er «rett», men fordi det må statueres eksempler, slik at alle skal forstå at feighet kan koste like mye som mot.

En hard kjerne

For å oppnå dette må det et sted under retretten dannes en kjerne av hardføre og realistiske offiserer, underoffiserer og soldater som i sin tur, når autoritet har blitt opprettet, med gulrot og pisk er i stand til å få en voksende skare nordiske menn og kvinner til å stille seg opp i rekkene. Men for dette kreves det disiplin, hensynsløshet og en autoritet bygget på styrke.