En vanlig misoppfatning er at nasjonalsosialismen kun er en ideologi sammensatt av de politiske retningene nasjonalisme og sosialisme og at disse i sin tur skal tolkes på samme måte som man tolker dem hver for seg. Nasjonalsosialismen er dog en komplett verdensanskuelse og derfor noe helt annen enn både nasjonalisme og sosialisme. I motsetning til disse politiske retningene kan altså nasjonalsosialismen stå på egne ben uten å måtte kompletteres med religiøse dogmer eller annet eksternt filosofisk tankegods. Nasjonalsosialismen er en komplett verdensanskuelse i seg selv som tilbyr så vel en høyere mening med tilværelsen som praktisk realpolitikk.

Nasjonalsosialismen er på papiret en temmelig ny «oppfinnelse», men som i praksis bygger på urgammel visdom. Den utgjøres av en politikk basert på den naturlige orden som vårt folk har levd etter i tusentalls år, lenge før ideologier som nasjonalisme eller sosialisme så dagens lys og dessuten tusentalls år før Norden ble kristnet. Dette skal ikke tolkes som at vi vil ta oss tilbake til steinalderen, for samtidig er nasjonalsosialismen progressiv og revolusjonær. Vi skal fremover og utnytte skaperkraften vi har blitt begavet med av naturen. Vårt folk og vår nasjon skal fremover, og om dette kan skje i samklang med at hele verden og alle verdens folk går fremover er dette positivt, men hvis det ikke går skal vi heller ikke noensinne la andre stå i veien for vår utvikling. Vi ser til vårt eget folk først. Vårt folk skal overleve og dessuten kunne gjøre det i frihet og selvstendighet uten å være avhengig av andre.

Naturen har skapt lover og regler som vi nasjonalsosialister mener det er kriminelt å bryte. En naturlig moral om du vil. Å gå imot disse lover og moral er per definisjon å være mot nasjonalsosialismen. Naturen hadde ikke skapt to kjønn og gjort disse avhengige av hverandre hvis meningen var at de skulle føre krig mot hverandre eller unngå å samvirke med hverandre. Således er kulturmarxismen med eksempelvis feminisme og iver for homofili noe som strider mot naturlovene. Naturen hadde ikke skapt forskjellige raser med vesentlig forskjellige egenskaper og utseender hvis meningen likevel var at disse skulle blandes ut til én. Således strider raseblanding og «flerkultur» mot naturens moral. Mennesket er avhenging av sosial kontakt og for å kunne utvikle noe utover sine egne evner, også organisering. Derfor har vi helt siden de første menneskene slått oss sammen i grupperinger for å bedre kunne beskytte hverandre og ta fordel av hverandres ulikheter. Således er altfor stor egosentrisme og der-i-gjennom også tankeganger som utgår fra et egosentrisk perspektiv mot naturlovene. Materialisme og kapitalisme er altså også de motpoler til nasjonalsosialismen.

Hvis disse grupperingene av mennesker i løpet av historiens gang i stedet hadde vært ekstremt individualistiske og bedratt og kriget mot hverandre hvert femte minutt hadde ikke menneskeheten overlevd. Selvfølgelig har det vært forskjellige grupperinger som har gjort dette mot hverandre, men med årene og som en helt naturlig utvikling har de biologisk like gruppene vokst seg sammen til stammer, stammene har vokst til samfunn og samfunnene har vokst til nasjoner. I den globaliserte verden vi lever i i dag har gruppen vokst til en rase som strekker seg over nasjonsgrensene – en biologisk enhet. Å få denne enheten til å faktisk også fungere og agere som en slik – å forene rasen og få alle individene i den til å generelt dra i samme retning inngår i den nasjonalsosialistiske streben.

I disse naturlige lovene og denne naturlige moralen kan man også finne en hel del annen veiledning og rettesnører som gjør at religion og/eller teoretisk filosofi blir overflødig. Eksempelvis er det galt å drepe andre mennesker bare for moro skyld ettersom disse er naturens skapelser. Å drepe hvis det er nødvendig for å overleve er dog en helt annen sak. Det er galt å hensynsløst utnytte naturen, men ikke galt å anvende naturens ressurser for å kunne løfte vårt folk osv. Det naturlige moralske kompasset kan i de fleste tilfeller gjøre korrekte bedømmelser og trekke grenser her, og i eventuelle tilfeller der det likevel skulle oppstå uklarhet kan nasjonalsosialismen hjelpe med å avgjøre moralske standpunkt.

Naturens lover finnes i alles indre som instinkter, sunn fornuft og logisk tankegang. At man ikke bør stjele fra hverandre eller slå ihjel sin nabo er knappest basert på noen religion eller sosial konstruksjon, men er en høyt naturlig konklusjon som intelligente og høytstående mennesker enten har i seg fra fødselen eller av erfaring har lært seg. Å leve i harmoni og fellesskap med sine egne er naturlig. Kristendommen fremheves ofte av sine støttespillere som en opprettholder av sunn moral. Til en viss del kan man gi kristendommen rett i at de historisk har vært bærer av denne moral, men de er knappest dens oppfinner og jeg stiller meg også skarpt kritisk til om de har opprettholdt den mer og bedre enn eksempelvis hva våre forfedre skulle ha gjort hvis de ikke hadde latt seg kristnes.

Nasjonalsosialismen som altså bygger på disse evige naturlovene har dermed et meget tydelig «rett- og galt-tenk» innprentet i seg og definitivt en høyere verdi – at verdens mest høytstående folk skal fortsette å overleve og forenes for å kunne utvikles i harmoni med naturen – for hele verdens og menneskehetens beste. I dette finnes også en mening med livet for å bære videre denne lenken mellom fortiden og fremtiden for å gjennom det fortsatt rene blodet få evig liv.

At jeg sier at vi er verdens mest høytstående folk betyr for øvrig ikke at vi rangerer forskjellige menneskeraser etter forskjellige kvaliteter og at vi ser ned på andre, i stedet er det en høyst subjektiv oppfatning. Det er et faktum at uten vår rase så hadde vår ekstremt avanserte sivilisasjon ikke kunnet bli til. Samtidig er det overhode ikke sikkert at alle afrikanere ser vårt sett å leve – med alle sine negative og positive sider – som det mest høytstående for dem.

Som nasjonalsosialist kan man om man så ønsker ta opp en religiøs tro så lenge man ikke kompromitterer med disse grunnverdiene. Det er fullt mulig å forholde seg til naturen som Gud eller Odin, og i det vitenskapelige synet på evig liv gjennom en kontinuerlig blodslinje finnes så klart også mulighet for religiøs tolkning.

Jeg skal gå fra dette filosofiske synet på nasjonalsosialismen og i stedet redegjøre for dens innholdet mer politisk og hvordan den reelt skiller seg fra og er overlegen nasjonalismen og sosialismen. Nasjonalsosialismen slår gjennom sitt naturlige grunnsyn, i motsetning fra nasjonalismen, kompromissløst fast at det er det egne folket sett fra et biologisk og rasemessig perspektiv som utgjør grunnstammen i ideologien. Nasjonalisme er et betydelig mer uklart begrep der nasjonen overhode ikke trenger å være ett med rasen og der grunnlaget overhode ikke bygger på naturlovene, men i stedet kan handle om landegrenser, språk eller rådende majoritetskultur. Man kan mene at folket innenfor en landegrense, selv om de utgjør flere forskjellige etnisiteter, skulle ha mer felles med hverandre for at de prater samme språk enn hva et etnisk homogent folk i to naboland skulle ha. En etnisk afrikaner som prater svensk har i følge denne tesen mer felles med en etnisk svenske enn hva en etnisk svenske og en etnisk nordmann har.

Nasjonalismen alene er oftest grunnleggende konservativ. Som konservativ er man altfor ofte for en folkesplittende politikk som setter forskjellige deler av folket opp mot hverandre. Overklassen må forsvares mot arbeiderklassen. Voksne og eldre må forsvares mot ungdom og barn. Menn må forsvares mot kvinner.

Omvendt ser vi sosialismen som gjør akkurat det samme, men er radikal i stedet for konservativ og tar derfor i stedet stilling for den «svakere» parten. Nasjonalsosialismen er unik da den samler folket – for hele folkets vel og i stedet på bekostning av den kosmopolitiske eliten bestående av blodsugere og ågerkarler i form av fremfor alt mediemoguler, lobbyister og bankierer.

Nasjonalsosialismen er ikke egalitær som sosialismen, men erkjenner alle menneskers ulikheter, og ser til at alle deler av folket er verdifulle for den felles streben. En intellektuell, men fysisk svak person er ikke bedre eller dårligere enn motparten, på samme måte som forholdet mellom mann og kvinne. I stedet komplementerer de hverandre, og uten den andre er de begge verdiløse.

Nasjonalsosialismen bygger på et tankesett om kompetanse og ansvar med rett mann på rett plass. Det du leverer, dine anerkjente kvaliteter og din oppviste lojalitet overfor folket gir deg den plassen du fortjener – helt i samsvar med den naturlige orden. Nasjonalisten er i stedet oftest høyreorientert med en tro om at du fødes med rette egenskaper for at din har hadde disse, og sosialismens venstreorientering sier at alle skal ha samme innflytelse og bestemmelsesrett. En ulveflokk skulle knappest la seg lede av hverken den tidligere alfahannens sønn uten å teste denne eller la alle være med og bestemme like mye.

Til slutt står nasjonalsosialismens evige verdier for motstand mot korrupsjon og liberalisering. Med unntak av en mindre gruppe mer ortodokse fanatikere pleier de fleste representantene for forskjellige religioner og ideologier, inkludert nasjonalismen, å forandre hele grunnlaget for sin tro i takt med at samfunnet og den politiske makten forandres. Grunnlaget virker hele tiden å være relativt og åpent for diskusjon og dens representanter virker å heller kjøpslå seg til i det minste litt makt enn å helt presses bort.

Heller ikke nasjonalsosialismens utførelse er i detalj hugget ut i sten, men da grunnlaget baserer seg på naturens lover samt det egne folkets overlevelse og frihet gir det langt færre muligheter for kompromisser enn kanskje noen annen lære. Nasjonalsosialismen er derfor en i utgangspunktet for evig uforanderlig verdensanskuelse.