I september 2021 ble Vyacheslav Matrosov fra Vintai i Russland arrestert mistenkt for drap. Matrosov hadde oppdaget at vennen hans, Oleg Sviridov, hadde voldtatt hans seks år gamle datter. Sviridov ble tvunget inn i skogen av Matrosov der han fikk grave sin egen grav og der hans kropp senere ble funnet.

Etter hvert som nyheten spredte seg om hva Matrosov var mistenkt for og hvorfor, økte støtten sterkt blant folket for Matrosov, og en navneinnsamling ble startet med et krav om at han skulle løslates. Matrosov hadde gjort hva «hvilken som helst far skulle gjort». Aktor i saken kom frem til at Sviridov ikke ble drept, men ble tvunget til å ta sitt eget liv. Maroslov ble derfor kun tiltalt og dømt for å ha medvirket til selvmord. Han ble dømt til 18 måneders fengsel, men ble løslatt allerede etter 6 måneder.

Saken med Matrosov vekker to spørsmål. Var Matroslovs handling moralsk riktig og var det riktig fra et statsperspektiv? Hevn er noe som ligger dypt i røttene hos alle mennesker. Det er noe fundamentalt og naturlig. Det er et menneskelig instinkt. Å nekte retten til hevn går imot den menneskelige natur.

Om en person blir utsatt for urett, trenger personen en oppreisning. Den som har utsatt personen for urett må straffes. Det handler om personens, personens familie og nærrelatertes ære, som må få oppreisning. Den utsatte må få fred til å kunne gå videre.

Matrosovs seksårige datter ble voldtatt ved gjentagende tilfeller av en 32 år gammel mann. Det finnes ingenting som kan unnskylde en slik handling. At det dessuten var en nær venn som ble betrodd til å være barnevakt gjør det enda verre. Som far gjorde Matrosov ingenting annet enn sin plikt for sin datter, samt alle andre unge jenter. Det var helt klart moralsk riktig gjort.

Samfunnskontrakten mellom stat og individ

Fra et statsperspektiv blir det et litt vanskeligere spørsmål. Kan et samfunn og en stat fungere om innbyggerne har rett til å selv utøve sin hevn? Det blir et samfunn som styres av den sterkestes rett. Kun den sterkeste kan ta hevn og straffe den skyldige. Dette skaper også et samfunn hvor den sterkeste kan begå overgrep uten risiko for å bli straffet for det – i praksis et lovløst samfunn.

Videre krever mange lovbrudd grundige utredelser og i blant veldig avanserte og ressurskrevende undersøkelser for å finne den skyldige. I tillegg kreves det nøyaktige gjennomganger for å finne ut om den mistenkte virkelig er skyldig. Dette er noe en vanlig person ikke kan forventes å gjennomføre, hvilket risikerer i stor risiko for at hevnen går ut over uskyldige eller at den skyldige aldri blir funnet.

Til slutt må også straffen stå i proporsjon til lovbruddet. Det er for eksempel ikke rimelig at et lommetyveri leder til at den skyldige brutalt slås i hjel. Ikke heller er det rimelig at en drapsmann kommer unna med en svak hevn, fordi den avdødes slektninger av ulike anledninger ikke har det som kreves for å straffe ham ordentlig.

«Land skal med lag byggas och icke med våldsverk» er et utrykk fra Sveriges gamle landskapslover som ble skrevet ned på 1200–1300-tallet og bygget på mange generasjoners visdom. For å ha et fungerende samfunn og stat må lov råde. For at loven skal råde og følges må det finnes en part som sørger for dette.

Innbyggerne kan ikke rettvist ta hånd om dette selv; derfor må staten ta på seg hele ansvaret. For at innbyggerne skal respektere dette, må staten være uavhengig og upartisk overfor loven. Staten må minimere risikoen for å påvirkes av bestikkelser, trusler eller av politiske eller økonomiske strømninger. Staten må sette av ressurser og ha en vilje til å utrede all urett som begås, og gjøre sitt ytterste for å finne den skyldige. De må gå grundig igjennom alt for å garantere at den mistenkte faktisk er skyldig, for å så dømme den skyldige i proporsjon med lovbruddet.

Det er dette som kalles «samfunnskontrakt». Innbyggerne lar staten forvalte rettferdigheten, i bytte mot at staten garanterer å sørge for rettferdighet. Kun med denne kontrakten mellom folket og staten kan en rettsstat bygges opp.

Hvis en person tar loven i egne hender, bryter denne personen med samfunnskontrakten. Ikke bare bryter personen selve kontrakten, men også mot hele rettsstaten. Ut fra dette perspektivet gjorde Matrosov feil og burde straffes. Samfunnskonstrakten gjelder fra begge sider og staten må også stå opp for sin del av den. Når staten ikke lenger er upartisk, når de ikke utreder alle lovbrudd eller ikke dømmer i proporsjon til lovbruddene, da har staten brutt sin del av kontrakten. Om dette skjer, har innbyggerne heller ingen plikt til å holde kontrakten, tvert imot blir det ikke bare en rett, men også en plikt til å ta loven i sine egne hender. Da er det kun moralsk rett som råder.

Hvordan står det til i Sverige? Opprettholder staten der sin del av kontrakten, som gjelder å være upartisk og ikke la seg styres av politiske interesser eller gjøre sitt ytterste for å utrede alle lovbrudd og ikke samle dem opp å legge dem ned rutinemessig? Og sørger de for straffer i proporsjon med lovbruddene?

For folk som er det minste innsatt, blir svaret at det er ytterst tvilsomt. Et av mange eksempler som viser hvordan det ser ut i Sverige er når fem «ensomkommende» arabere, for å ha brutalt gruppevoldtatt en ung svensk jente, dømmes til kort ungdomsomsorg og i ett av tilfellene kun til å ikke feste ved kveldstid i helgene. Staten i Sverige følger altså i flere tilfeller ikke sin del av samfunnskontrakten.

Behovet av dødsstraff

I Sverige er de fleste straffer relativt milde i forhold til internasjonale dommer, men også historisk sett. Den hardeste straffen er livstid fengsel, som gis ved de aller groveste lovbruddene. Selv om livstids fengsel i teorien faktisk kan innebære det ordet betyr, forvandles de fleste livstidsdommer etter en viss tid til tidsbestemte fengselsstraffer.

Er denne straffen alltid rettferdig nok? Kan en drept person få hvile i ro så lenge den skyldige lever videre og med stor sannsynlighet etter en stund i fengsel får leve resten av sitt liv i frihet? Kan den dreptes familie gi slipp på det som hendte deres elskede og bare gå videre og føle at alt er forsonet og æren opprettet så lenge den skyldige kan nyte livet videre? Kan faren til en datter, som har blitt så grovt voldtatt at hun har blitt hjerneskadet og funksjonshemmet for resten av livet, bare gi slipp på alt når den skyldige har sonet et fåtalls år i fengsel? Er ikke et offers liv verdt mer enn noen få år i fengsel for et avskum som senere kan begå de mest uhyggelige lovbrudd igjen?

Om man setter seg i ofrenes situasjon ved de groveste lovbruddene, kan man da ærlig påstå noe annet enn at kun dødsstraff er nok? Kan noe annet enn dødsstraff være en proporsjonal straff for de aller groveste lovbruddene? Ettersom hevn ligger i menneskets natur, går det å ikke praktisere dødsstraff mot menneskets natur.

En person eller en persons nærstående, som har blitt utsatt for et grovt lovbrudd men ikke får sin hevn, tvinges til å akseptere denne urett mot sin natur og enten leve med et undertrykket sinne eller forsone seg med tanken på at den skyldige snart vil være en fri person. En stat som ikke dømmer til dødsstraff, følger ikke sin del av samfunnskontrakten. I et slikt tilfelle er det moralsk rett å ta saken i sine egne hender og selv sørge for hevn.

Her må det også tillegges at dødsstraff er en straff som ikke går å trekke tilbake. Når straffen er utført, går det ikke å gjøre det ugjort igjen. Det er viktig at man er helt sikker på at den mistenkte virkelig er skyldig. Dette er ytterligere et eksempel på hvor viktig det er med en stat som undersøker, dømmer og fullt ut utfører sin del av samfunnskontrakten, i stedet for at dette havner i hendene til innbyggerne. Å heller ikke legge noen skyldfølelse på offeret for å ha tatt den skyldiges liv er ytterligere et argument for hvor viktig det er at staten står for dømmingen og iverksettelsen.

For å sette press på både stat og innbyggere til å følge samfunnskontrakten, burde loven «brudd mot samfunnskontrakten» innføres. Når er person tar loven i egne hender skal personen etterforskes for dette lovbruddet. Kommer det frem at personen har handlet på egenhånd, fordi staten ikke har fulgt sin del av samfunnskontrakten, skal ikke personen dømmes for dette. Dette fører til at personens handling er fullt lovlig hos alle i samfunnet, hvilket legger et hardt press på staten for å umiddelbart rette opp i sine mangler. Har staten derimot fullført sin del, er det personen som har brutt sin del og skal derfor dømmes for dette.

Hva som er moralsk rett skal i alle saker anses som formildende. Blir du eller en nærstående deg utsatt for en urett må dette hevnes. Klarer ikke staten å utrede, finne den skyldige, holde seg upartisk eller gi proporsjonal straff, er altså samfunnskontrakten brutt. Da er det opp til deg å finne den skyldige og straffe personen. Dette er moralsk rett og en plikt mot din egen natur og ære.