Innerst inne vet hver og en av oss at det er noe som ikke står rett til i samfunnet, og at det er «noe som mangler». En del kanskje oppfatter det som en underlig følelse av tomhet og kulde. En følelse som vi gjerne vil kurere. Men hvordan skal man få til det, og hvorfor har vi denne følelsen? Vår indre røst forteller oss at alt burde vært anderledes, at vi burde agere anderledes.

Vi lever i en verden som preges av en materiell tenkning, et samfunn som preges av et overdrevent konsumpsjonsjag. En verden og et samfunn der penger, makt og egoisme hersker. Jakten etter penger, meningsløs sex og underholdning har til og med gått så langt at det i dag er det eneste vi bryr oss om. Vi forbruker mer ressurser enn vi egentlig behøver ettersom kortsiktig grådighet styrer våre handlinger.

Individets materielle behov står i fokus, mens alt annet anses være uvesentlig. Av den årsaken er «økonomisk vekst» det man konstant strever etter i det moderne samfunnet. Et menneskes glede og lykke bestemmes ut ifra dets bruk av luksusartikler. Dette leder igjen til et økende jag etter å stadig konsumere mer. Et umettelig behov etter «lykke». Men midt oppi alt dette glemmer man en viktig ting, og det er at denne formen for «lykke» alltid er midlertidig og aldri leder til permanent glede og lykke. Det er ikke rart at stadig flere blir deprimerte nå enn før, ettersom de søker etter det uforgjengelige i det forgjengelige. Det er en destruktiv oppførsel og tankegang som gjennomsyrer hele samfunnet, en ond sirkel som må brytes.

Materialismen gjør mennesker maktsyke og egoistiske. Vi bryr oss kun om oss selv. Mangelen på åndelighet er total. Dagens samfunn og menneskene som lever i det kan sammenlignes med en grå formløs masse uten mening, som levende døde helt enkelt. Livskraften som en gang i tiden fikk oss til å skape fantastiske og storslagne sivilisasjoner ser ut til å ha forsvunnet. I dag har den blitt erstattet av materialismens grådige sult. Som en konsekvens av dette følger en enorm oase av betong, asfalt og varehus. Vårt folk har blitt rammet og plages av en åndelig pest. Denne pest består blant annet av materialismen, et syn på livet som noe meningsløst. Mennesket er et åndelig vesen, og når det lever i en materialistisk verden mistrives det ganske enkelt. Det blir som et lerret uten farge, et tomt skall, da man dyrker nuet fremfor evigheten.

Et tydelig eksempel på at materialismen har fått et dødelig grep om vårt folk er at valget av karriere (eller berømmelse) går foran det å stifte en familie. Hvordan kan man frivillig velge dette? Å bryte en tusener av år gammel evolusjonær prosess bare for å tjene mer penger og kjøpe flere ting du ikke behøver. Alt slit og all motgang våre forfedre gikk igjennom for vår skyld, vi som er deres arv, og som takk velger vi å gjøre deres innsats betydningsløs. Å ofre seg for sitt eget folk er en helt annen sak, da det iblant er nødvendig om for eksempel folkets overlevelse står på spill.

Hvor har de verdier og sterke ideal som en gang utmerket oss, tatt veien? Den urokkelige troen på noe større enn individet, den overbevisning som får oss til å ville ta de vanskeligste av utfordringer. Et liv med mening. Vi var en gang stolte, selvsikre, sterke og uredde. Mennesket er i dag overfladisk og lever adskilt fra naturen. Det tror ikke lenger på noe og har ikke evnen til å føle, det har forkastet selve livet og begjærer døde ting. Men fremfor alt er det rotløst, verner ikke om sin egen rase, frastøter sin egen kultur og sin egen identitet.

Meningsfulle idealer som ære, lojalitet, offervilje, ansvar, mot, fanatisme, disiplin og visdom, var en gang noe høyaktet, som mennesker strebet etter å besitte. I dag har disse idealer blitt satt til siden, og erstattet av egoisme og grådighet. Alt det vakre og sunne har blitt forvrengt til noe stygt og usunt. Dekadansen i samfunnet kjenner ingen grenser, og for å ta noen eksempler på dette åndelige forfall kan man bare se på hvordan den naturlige balansen har blitt ødelagt når det gjelder synet på familien, folket og livet i allmennhet. Seksuelle perversjoner, overforbruk, underholdning og rusmidler, alt det som kjennetegner et moderne materialistisk samfunn, drenerer oss for livskraft. Penger, sex og narkotika, er det virkelig alt hva livet har å tilby? Finnes det ingen dypere mening med livet?

Takket være materialismen er folkets eksistens truet. Dog er det ikke rart at det har blitt slik om man tenker etter. Individet og folket er avhengig av hverandre. Om individet setter sine egoistiske behov foran høyere ideal, som folkets behov, så blir resultatet en oppløsning av både rase, kultur og nasjon. Individets feiltrinn blir således folkets. Åndens død blir folkets død.

Åndens fornyelse

De syke idéer og verdier som florerer i det moderne samfunnet må byttes ut med noe sunt. Den åndelige pest som vi kaller for egosentrisk materialisme må bekjempes om folket skal overleve. Folkesjelen må på nytt vekkes til liv fra sin dype dvale. Kuren mot den åndelige pest? Nasjonalsosialismen. Som menneske er man avhengig av både det materielle og det åndelige. Mennesket må ha mat, vann, klær og tak over hodet for å overleve og ha det bra fysisk. Men det trenger også en drivkraft, noe som inspirerer og får det til å holde ut i alle situasjoner. De høyere idealer som jeg tidligere nevnte, og kampen for folket er noe av det som utgjør denne drivkraft.

Nasjonalsosialismen forkaster de lavere idealer som kjennetegner et materialistisk samfunn, og fører frem de høyere idealer som er verdt å streve etter.

Vi må atter igjen, som våre forfedre, være sterke, stolte, selvsikre og modige. Ære, trohet, offervilje, ansvar, disiplin, mot, fanatisme og visdom, må atter igjen bli de urokkelige idealer som utgjør det nordiske menneskets fundament. Et meningsfylt liv er det man strever etter. Et liv i kamp for familie, folk og fosterland. Et samfunn der folket vil utrette noe meningsfullt og noe som er verdt å minnes. Et samfunn fritt fra dekadent materialisme.

Livet er for kort og for dyrebart til å sløse bort. Problemet er ikke om eller for den delen når man skal dø, for en sak er sikker, før eller senere skal vi alle dø. Det viktige er hvordan man velger å leve livet og hvordan man velger å dø. Materiell velstand i form av penger, underholdning og bekvemmeligheter er temporære saker, men dine handlinger er permanente. Følgende sitat er hentet fra Den poetiske Edda, vers 77:

Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefullt ettermæle.

Vi har ett mål – vårt folk – og individene som utgjør folket har ett mål, en mening. Det er vårt ansvar å føre videre våre forfedres arv til våre etterkommere, og selvoppofrelse er den eneste måten.

Blodet er hellig

Det mest grunnleggende vi har glemt, er viktigheten av blodet. Blodet som forener oss med vår familie, vårt folk og den jord vi lever på og av. Fremfor alt binder blodet oss sammen med våre forfedre. De som vi er skyldige å være evig takknemlig mot, for uten dem var vi intet. Uten deres evige slit og offer, gjennom blod, svette og tårer, hadde ikke vi, deres etterkommere, eksistert. Av denne årsak skylder vi, som våre forfedre, å kjempe og ofre oss selv for vårt folk, for våre forfedre og våre etterkommere. Med vår arv, skaper vi fremtiden.

Vi er bevisste om det ansvar vi har med å føre videre vårt arvemateriale, ettersom fra det, og kun det, flyter fremtidens styrke. Vi er derfor ydmyke overfor våre egne bedrifter, for de har sprunget ut fra den arv som vi har blitt skjenket av våre forfedre uten noen anstrengelser fra vår side, men vi er også stolte over at våre egne liv er ledd i generasjonenes kjede. Vi er en bro fra fortidens storhet, til fremtiden.

Walter Gross, sjef for NSDAPs rasepolitiske byrå

Som bærer av den nasjonalsosialistiske idéen har jeg endelig vunnet den indre åndelige fred som materialismen frarøvet meg. For meg er penger og simpel underholdning ikke nok. Jeg har lyttet til mine forfedre og velger med stolthet og glede å oppfylle den hellige plikten det er å kjempe og dø for mitt folk.

Den røst du hører i deg er dine forfedres. Hør på hvordan de hvisker til deg. Hvordan de maner deg til kamp. Å kjempe for det som er godt, og kjempe mot det som er ondt. Kjenn deres hellige vrede fylle deg og la deres visdom lede deg. Hør hvordan forfedrenes stemme maner deg til strid for blod og jord! Nordiske mann og kvinne, dette er din plikt!

For hva er mer meningsfylt enn å kjempe for sitt folk, sitt eget kjøtt og blod? Og hva kan skjenke deg mer glede og lykke enn kunnskapen om at det man gjør er meningsfylt?

I dag skal vi atter igjen heise livets fane mot dødens doktrine, og tjene fremtiden med den trofaste bekreftelsen: Blodet som vi har fått av Gud, er hellig!

Walter Gross