Den 14. januar 1930 ble Horst Wessel overfalt i sitt hjem av kommunister fra Roter Frontkämpferbund og ble skutt av Albrecht Höhler da han åpnet døren. Han døde på sykehuset i Friedrichshain den 23. februar av blodforgiftning som oppstod som følge av skuddskaden.

Før sin død ble han intervjuet av den tyske læreren og middelalderkunsteksperten professor Hans Gerkenrath. De gikk gjennom hva nasjonal motstand innebærer. Til tross for at dette intervjuet ble gjort for over 80 år siden er det fortsatt relevant og derfor viktig at det har blitt bevart.

Hans Gerkenrath: Du har en eksemplarisk evne til å ødelegge din egen fremtid. Bare jeg hadde forventet meg mer fantasi i denne situasjonen. Men fra spøk til alvor, hva er meningen med å sitte på kroen, krangle med marxister og leve et idiotisk «lekesoldatliv»? Horst, tenk nå etter, er dette noe liv? Du er medlem i en fekteklubb, du er en eksepsjonell jurist og du kan få en fantastisk karriere hvis du vil. Men hva har du bestemt deg å gjøre? Du har bestemt deg for å gå til Wedding (et rødt område i 1920-30-tallets Berlin, red. anm.) og gi og ta imot slag fra motstandere. Horst, hvis du vil se blod, delta da istedet på fekting (akademisk fekting var et populært tidsfordriv, red. anm.) og sloss etter reglene, slik som man kan forvente seg av en dannet mann om deg.

Horst Wessel: Vent nå litt, nå har du har lekset opp meg. Jeg vet veldig godt at du ikke kommer til å forstå hva jeg skal si til deg – jeg kunne like gjerne snakket kinesisk til deg, men jeg forsøker uansett. Saken er den:

Fakta: Min far er prest, jeg ble oppdratt godt, jeg har tatt eksamen og jeg tilhører Kösener SC, Normann og Alemann som er lysende studentkorps (gamle tyske studentforeninger, red. anm.). Jeg studerer jus med lidenskap og engasjement. Jeg skriver dikt og noveller ved siden av. Jeg elsker litteratur og musikk og er, som du konstaterte, intellektuell. Jeg oppfører meg også vel – jeg har så vidt jeg vet aldri spist fisk med kniv og jeg kan kysse en kvinnes hånd uten at den rører min nese.

Jeg ber om forlatelse Hans, min stemme holder på å ta samme tone som jeg bruker på gaten med SA-styrkene. For din skyld forsøker jeg å holde stemmen i en høflig tone. Jeg er altså intellektuell; om det er vi enige. Jeg har fordypet meg i Goethes verk og jeg elsker romantikken, Schlegel, Tieck, Novalis. Jeg liker Hölderlin mer enn noe annet og kjenner til Nietzsches og Kants verk – så jeg er nok intellektuell. Jeg kan også fortelle og forklare hva dolus eventualis er og hvordan loven så ut på romernes og Caesars tid.

Jeg kan ikke understreke nok at jeg er intellektuell. Men hør nå likevel nøye, når vi setter min intellektualitet til side. Jeg bor i en forferdelig hybel som stinker kålsuppe og pulverkaffe, ettersom jeg for det meste spiser kålsuppe og drikker pulverkaffe. Jeg deltar også i slagsmål på gatene så ofte som det er nødvendig – med andre ord veldig ofte – med tyske arbeidere, kriminelle og halliker. Jeg har en brun skjorte og marsjerer med mine kamerater. Mine kamerater er de som du overlegent kalte for «enkle arbeidere». De er kanskje likevel det beste som vi har. Jeg tilbringer min tid i stormlokaler (SA-troppenes hovedkvarter eller tilholdssteder, red. anm.). Jeg tjener SA 24 timer i døgnet og tjener ikke en krone på det.

Gerkenrath: Nåja…

Wessel: Jeg er ikke ferdig enda. Alt som jeg altså har, all intellektualitet som finnes i meg, legges til side for øyeblikket. Hør nå nøye. For meg spiller ingenting av følgende noen rolle: trygghet, karriéreutsikter eller kulturens, åndslivets eller utdanningens skatter. Ikke engang lovvitenskapen betyr noe for meg akkurat nå og jeg vil fortelle for deg at livet i sin helhet har ingen betydning for øyeblikket så lenge vårt folk synker ned i en avskyelig, fullstendig avgrunn. Så lenge dette folket ikke har kultur, åndelighet og en trygg tilværelse, vil heller ikke jeg ha det. Forhåpentligvis forstår du hva jeg mener, Gerkenrath?

Gerkenrath: Selvfølgelig forstår jeg! Jeg vil bare si, Wessel, og du må innse at du ikke kan bringe kultur til hverken dette eller et annet folk ved å delta i livsfarlige slagsmål og…

Wessel: Akkurat! Akkurat! Der har vi kjernen i saken. Nå kommer vi til det sentrale spørsmålet. Tro meg, jeg vet hvordan mange intellektuelle føler avsky mot oss på grunn av våre harde tak, strenge taler og på grunn av hele vår holdning. Hans, slik må det være, det må bare helt enkelt bli slik! Først må du bygge et hus før du kan innrede det. Først må du bygge en vei før du kan kjøre bil på den. I alle aspekter og forhold må først fedrelandets politiske bestand trygges før vi engang kan begynne å tenke på Goethe, Hölderlin, Johann Sebastian Bach eller andre saker som vederkveger sjelen. Gerkenrath! Det finnes ingen tysk kultur uten en tysk nasjon, og det finnes ingen tysk nasjon uten det tyske folket! Du vet at ordene aldri har strukket til for meg. Jeg fortalte akkurat for deg en del av min verdensanskuelse. Nå forteller jeg for deg om denne verdensanskuelsens anvendelse. Det kan låte noe barskt, men kampen har gjort oss barske. Denne verdensanskuelsens praktiske anvendelse går slik: Han som er en åndelig, tysk mann – han kjenner den tyske nasjonens kulturelle aspekter og har elsket disse hele sitt liv. Han vil beskytte og vokte dem og vil gjøre et mindre eller større offer for deres skyld, slik at de kan blomstre og vokse. Han føler at de er hans mest verdifulle eiendom. Akkurat han, Hans, akkurat han må sette disse til side i dag. For vi må først rense dette huset før denne kulturen – forstår du hva jeg mener? Kanskje man må bygge om hele huset. Når så huset står der rent og verdig, ærverdig, og rengjort fra gulv vil tak, da er vi ferdige. Den som lever i troen på at dette tyske huset ikke er verdig nok til å huse den sanne tyskhetens åndelige verdighet, han må gå ut av teatrene, kroene, studierommene og konserthallene – og vet du, hvor han må gå? Han må gå ut på gatene, midt blant folket, og der må han prate og skrike og hvis nøden krever det også slåss, slik at dette gamle forfalne tyske huset kan rives ned og et nytt kan bygges i dets sted. Som du ser så står saken slik akkurat nå. Uansett hvor selvmotsigende det låter, Hans, så er det i arbeiderklasse-områdene og -bydelene jeg ferdes og som du aldri har besøkt – områder som er fylt av sorg, fortvilelse, grov kriminalitet, elendighet og fanatisme – de er nå mitt hjem. Det spiller ingen rolle hvor ofte du som intellektuell rynker på nesen av oss – her forsvarer vi den tyske kulturen, vi i SA forsvarer denne kulturen, min venn – denne kulturen som du vil ha men for hvis bevaring du ingenting gjør.

Jeg garanterer deg: hver eneste kamp mot kommunistene på gatehjørnene, hver eneste lille SA-mars i disse elendige kvartalene og hvert kroslagsmål er et steg fremover på gaten for den tyske kulturen. Hvert eneste slag av en kommunist mot en SA-manns hode lides for dette folkets, landets og dette husets, som kalles for den tyske kulturen, skyld. Som du også merker så kan jeg forklare hva det handler om akkurat fordi jeg er intellektuell. Jeg tjener SA fra dag til dag og natt til natt og jeg vil, så lenge det er nødvendig, bare være del av Adolf Hitlers fotfolk. Så ofte jeg bare kan vil jeg også kjempe mot kommunistene. For meg handler det om liv og død – jeg vil virkelig slåss. Jeg vet også at man kaller universitetsprofessorer, forfattere, kunstnere og musikere for vårt lands intellektuelle kapasitets bærere og voktere. I dag stemmer det ikke. Denne gangen fylles den rollen av anonyme menn, som sprer plakater og flyveblader. De vokter våre møter, blir arbeidsløse og sulter, tørster og fryser. De blir tvunget til å tigge og ofrer sine liv og helse hver time. Beste Hans, i tider når skjebnen bestemmes i større mål så må man iblant gjøre ukompliserte saker. Slik om at mannen må spise for å kunne arbeide, så må vi slåss, primitivt og på urmodig vis, slik at vi kan sikre vårt land.

Tro det eller ei, men SA marsjerer for Goethe, Schiller, Kant, Bach, Kölns domkirke, rytterne i Bamberg, Novalis og Hans Thoman – for den tyske kulturens – skyld. Vi vil at Tyskland igjen blir helt tysk, innebærende at Tyskland blir nasjonalsosialistisk. Enten lykkes eller mislykkes dette, men det må lykkes. Det kommer til å lykkes med SAs hjelp, som du ser ned på ettersom vi kjemper på gatene. Du kjenner jo til Hyperion, ikke sant? Det gjør ikke de. Ettersom jeg kjenner til den vil jeg sikre at Hölderlin kan være med i Tysklands ånd enda flere ganger. Han må dog fortsatt finne Tyskland, og jeg tenker å forberede det, det tenker jeg sannelig å gjøre; med hjelp av hundre ville og tapre menn springer vi gjennom Friedrichshain og slår hver eneste kommunist på kjeften, med full kraft. Avklart. Klart.

Gerkenrath: Beste Wessel, det kan være at det forholder seg slik. Jeg kan dog ikke etter dine unnskyldninger forestille meg at dine ville kamerater i Wedding skulle ha noe med tysk kultur å gjøre. Dere hedrer Goethe med blodige slagsmål i møtelokalene og høylydte rop og med deres harde, forskrekkelige oppførsel skulle dere altså være bærere av kulturen. Spesielt kaster du bort allting, du som …

Wessel: Oj Gerkenrath! Det finnes et godt brukt ordtak, som du selv også bruker. Det går slik: «Kast bort, så du ikke mister bort». Så vi kaster bort – vi, SA – slik at vi ikke skal miste bort, men få tilbake. Du sitter der og tenker at det er ytterst barbarisk og uhøflig – ja, for helvete, kampen er ingen sofistikert sysselsetting, og du kan ikke forsvare eller få tilbake tysk kultur med hjelp av pennen og skrivemaskinen. Nei min kollega, vi må kjempe for Goethe med hjelp av ølkrus og stolben. Når vi vel har vunnet så strekker vi ut våre armer, lovpriser våre intellektuelle skatter og trykker dem til våre hjerter og gleder oss. Se her, Gerkenrath! Når Det tredje riket kommer så kommer du til å si at du alltid har trodd at det skulle komme og du kommer til å løpe rundt med hakekors og rope «Heil Hitler» – men likevel forstår du ikke hva jeg akkurat fortalte for deg. Kanskje klarer jeg ikke å forklare denne saken for deg, men du får ikke glemme dette: vi er ikke bare kjempere for den tyske kulturen, vi er beredt til å dø for den, om det kreves. Og derfor er vi deg overlegne!