Jeg har tidligere ved et par anledninger i ulike fora kommet tilbake til de mange fantastiske samtalene man har hatt med kamerater i bilen på vei til og fra aktiviteter, i ulike land og steder rundt omkring. Denne artikkelen er basert på nettopp en slik samtale som fant sted i bilen på vei hjem fra en svært vellykket lyndemonstrasjon i Stockholm sentrum, hvor vi aksjonerte mot NATO og globalismen.

Både jeg og våre kamerater var veldig fornøyde og glade, og kanskje til og med lyriske slik jeg beskrev meg selv som, da jeg diskuterte demonstrasjonen på Radio Nordfront. Vi var alle helt enige om at dette var den beste aktiviteten Den nordiske motstandsbevegelsen hadde utført på veldig lenge. Men hvor lenge? Det var her selve diskusjonen skjøt fart og viste seg å bli mer omfattende enn det først spontant virket som den skulle bli.

Da vi tenkte tilbake på lyndemonstrasjonen tenkte vi at dette må ha vært den beste demonstrasjonen som vi har gjennomført siden 1. mai 2018, den gang vi skrev nasjonal historie ved å, for første gang i moderne tid, holde to store nasjonalsosialistiske demonstrasjoner samtidig i to ulike kommuner, både i Ludvika og Boden!?

Men nei, allerede litt senere samme år dominerte vi Almedalen fullstendig, og det var jo også en fantastisk kampanje faktisk. Men, er det kanskje siden sommeren 2018 at vi sist gjennomførte en så god aksjon som Stockholm-demonstrasjonen?

Nei, sånn er det nok heller ikke, for 1. mai året etter, altså 2019, var jo også utrolig bra. Når vi var både i Ludvika og Kungälv samtidig, og hvor vi dessuten på sistnevnte sted slo tilbake venstreekstremister som hadde samlet styrker fra store deler av Europa og som bokstavelig talt sto skulder ved skulder med svensk politi og veivet oss.

Kan lyndemonstrasjonen i Stockholm ha vært den beste aksjonen siden den gang?!

Nei vent litt, etter 1. mai-demonstrasjonen var vi på Island, høsten 2019, og skrev da historie ved å gjennomføre de første offentlige nasjonalsosialistiske aksjonene der i moderne tid. Så Stockholm-demonstrasjonen var kanskje den beste siden den gang da?

Men, kom vi på, vi må jo ikke glemme svenske Rede 3 sine banebrytende rappelleringsaksjoner, det gigantiske banneret på DN-bygget i Stockholm eller laserprojeksjonene på Älvsborgbroen i Göteborg på selve «holocaust»-minnedagen, men fremfor alt da våre skånske kamerater fikk både svensk politi og hele den jødiske maktbevegelsen i Malmö til å «tenne på alle plugger» når de projiserte en laser mot den internasjonale «holocaust»-konferansen som fant sted der høsten 2021.

Ok, men var aksjonen vi nå var på vei hjem fra i det minste den beste vi har gjennomført på nesten ett og et halvt år?!

Vi fortsatte imidlertid å lete litt i hukommelsen og kom snart til å tenke på vår deltakelse i den enorme demonstrasjonen mot vaksinepass i Stockholm, i januar 2022. Der dominerte vi jo hele showet, fikk massiv medieoppmerksomhet og tok oss veldig bra ut med banneret vårt fremfor de rundt 10 000 deltakerne som var på Sergels torg denne dagen.

Men kunne Nei til NATO-demonstrasjonen i det minste ha vært den beste på ett år?

Ja, muligens, men siden den gang har vi jo også hatt lyndemonstrasjon i Oslo i fjor høst, som tydeligvis også var veldig, veldig vellykket og hvor vi igjen skrev moderne nasjonalhistorie.

Vi har heller ikke bevisst tatt med mer intern aktivisme da det er litt vanskelig å sammenligne, men trolig ville også flere av de mange utgavene av Nordendagene, Aktivistdagene, Organisasjonsdagene og Kampdagene – den ene mer vellykket enn den andre – kvalifisere som virkelig vellykkede aktiviteter de siste årene, så vel som de mange bestigningene av Nordens høyeste fjell og andre spektakulære villmarksaktiviteter, de viktige juridiske seirene i Göteborg-rettssakene, lanseringen og utviklingen av Nordisk Radio, Nordicresistancemovement.org og Motståndsrörelsen.se og mye mer.

Det vi også helt glemte bort der og da når vi satt og tenkte tilbake, slitne etter en hel dag med reise og aktivisme, var for eksempel demonstrasjonen på Helsinki Independence Day i 2018, som ble ledet av hakekorsbannere da Motstandsbevegelsen ble forbudt av etablissementet, historien som ble skrevet da vi holdt lyndemonstrasjon i København, det episke oppgjøret i Lund og mye mye mer.

Til syvende og sist må vi nok nøye oss med å slå fast at lyndemonstrasjonen i Stockholm i alle fall var den mest vellykkede aktiviteten så langt i 2023 og at vi helt klart tilhører Nordens beste og mest aktive nasjonale organisasjon – en fullstendig hyperaktiv nasjonal spydspiss som overgår seg selv, gang på gang på gang!

Hvorfor går ikke alle med oss da?

Med fremkomsten av dette resultatet kommer noen helt naturlige oppfølgingsspørsmål:

Hvorfor er det folk i Sverige og de nordiske landene som definerer seg som nasjonalsosialister, eller i det minste radikale etnonasjonalister, men som likevel ikke slutter seg til oss i Den nordiske motstandsbevegelsen?

Hvorfor er det folk som heller vil sitte og drikke kaffe i et hus på landsbygden og ikke engang har visjoner i kampen om annet enn at vi skal overlate walkoveren til fienden og forberede oss på å bli en minoritet i vårt eget land? Hvorfor er det de som foretrekker å slutte seg til småborgerlige partier som stort sett bare er aktive under valgkampen, og som, selv om de i en utopisk alternativ verden fikk flertall i stortingsvalget, fortsatt ikke ser ut til å engang ha en drøm om tilstrekkelige radikale løsninger for å kunne løse de problemer vårt folk og land nå befinner seg i? Hvorfor er det de som foretrekker å slutte seg til små vennegrupper og nasjonale interesseforeninger som, muligens til tross for noen få småpavers selvtillit, aldri noen gang vil kunne utgjøre noe annet enn nettopp vennegrupper og interesseforeninger, og dermed være av svært tvilsom nytte for vår faktiske skjebnekamp?

Svarene er dessverre like åpenbare som de er svart-hvite:

– Fordi de falt for fiendens propaganda og ble defaitistisk. Folk tror ikke lenger det er mulig å vinne og har derfor vanskelig for å se fordelen med en faktisk kamp.

– Fordi de har mistet selvtilliten og derfor ikke tror de har noe å tilby. Ved å bli frarøvet sin historie, kultur og nasjonale identitet og i stedet bekledd med skam og skyld siden fødselen, tror de ikke at man har det som skal til.

– Fordi de har blitt fullstendig demokratiskadet av curling-oppfostring og sosiale medier, og har derfor kommet til det punkt at de ser seg selv og sine egne små personlige problemer og strider som viktigere enn kollektivet og det mye større og avgjørende spørsmålet som det å faktisk redde vårt folk.

– Fordi de har blitt degenerert av kulturmarxismens absurditet og således blitt til en feiging som frykter represjonen som automatisk følger med når man tilhører en vellykket og reell opposisjonell bevegelse.

Ja, eller kanskje til og med en kombinasjon av alle fire.

Alle burde bli med oss ​​uansett

En ekte nordisk mann eller kvinne, i balanse med liv og natur, forstår imidlertid verdien av å kjempe, og dette uavhengig av om man tror at seier er mulig eller ikke. Akkurat som våre forfedre gjorde i alle tider før oss, innser man den høyere verdien i å yte sitt beste, selv om det kanskje ikke fører til seier. Nå er selvfølgelig en seier fullt mulig, men enda viktigere synes jeg det er å fremheve ære, lojalitet og plikt som jo bør få folk til å velge oss og kampen uansett.

Et individ av germansk opphav har all grunn i verden til å føle stolthet over seg selv, og bør bære med seg som en påminnelse fra historiens fløyer om at alt er mulig. Om du ikke finner denne rasestoltheten i deg, lover jeg deg at du vil finne den og få tilbake selvtilliten din hvis du velger å gå krigerens vei sammen med oss. Som i alle fellesskaper, der vårt folk har organisert seg gjennom tusenvis av år, er det noe å gjøre for alle og enhver, og hos oss får du hjelp til å finne akkurat det du kan bidra med, og i en hymne til ditt blod også oppnå ditt fulle potensiale.

En hvit europeer, med raseinstinktene sine intakte, innser verdien av storstilt organisering og det å tilslutte seg rekkene – akkurat hva det krevdes for generasjonene før oss for å overleve naturens harde prøvelser. Uten vilje og kapasitet til reell organisering, fellesskap og kamp for den høyere saken ville det egentlig ikke vært mye som skilte vår rases prestasjoner og bragder fra andre raser opp gjennom verdenshistorien.

En ekte arier føler ikke egoisme og feighet og forstår åpenbart at det nesten er som en naturlov at hvis du ikke møter motstand, er det fordi du ikke er på slagmarken der du hører hjemme. Hvis du ikke møter noen represjon fra fiendene dine, er det selvfølgelig fordi fiendene dine ikke bryr seg om din eksistens – fordi du ikke blir sett på som en potensiell trussel og ei heller utgjør noen trussel. Hvis du ikke møter reelle utfordringer, vil du heller ikke vokse og bli sterkere ved å tvinge deg selv til å overvinne disse hindringene som blir kastet din vei.

At individer fra folkemassen blir hjernevasket, undertrykt og blendet er en ting, men hvis du faktisk ser og forstår hva som skjer og faktisk ønsker å gjøre noe med det på ordentlig, i stedet for å sove, stikke av eller lure deg selv, så har jeg utrolig vanskelig for å se at det ville være noen annen vei videre for deg enn den som går via Den nordiske motstandsbevegelsen.

Jo raskere vi kan få alle nasjonalt tenkende nordboere til å forstå dette, desto bedre forberedt kan vi være på et paradigmeskifte den dagen dritten treffer viften. Jo flere av oss som er prøvet og sammensveiset i fellesskapet nå i løpet av de pågående årene med gatekamp, ​​jo større er sjansene våre for å lykkes med å gjennomføre den nordiske revolusjonen når betingelsene for seier kommer.

Vi er den klart beste nasjonalsosialistiske kamporganisasjonen i Norden, kanskje også i hele verden. Med deg i våre rekker kan vi bli enda bedre!