«Hva lever du for?»

Dette er et spørsmål som alt for få av dagens mennesker synes å reflektere over. Kanskje er det fordi svaret bli for vanskelig å håndtere og at det dermed er enklest å bare la livet gå sin gang og å leve for seg selv og for dagen. Å bare være en slave under materialismen og lydig følge den utpekte veien som verdens herskere har lagt ut for deg, med brød og sirkus, synes kanskje å være enklere enn å være fri og legge sin egen. Konsumpsjon og kunstige eller kjemiske dopamintilskudd, i stedet for å selv skape og leve sitt liv naturlig og fullt ut.

Dette, å ikke reflektere så mye rundt hva man lever for, er dog et temmelig nytt fenomen. Hadde våre forfedre hatt samme egosentriske og destruktive livssyn hadde ditt liv garantert sett radikalt annerledes ut. Kanskje hadde du ikke en gang vært til.

Våre forfedre utforsket hele verden i trebåter. De toget kne om kne i hundrevis av mil, beredt på å kjempe og dø for noe større enn seg selv. De dyrket marken og bygde samfunnet og gjorde det lettere for andre gjennom sin storslåtte innovasjons- og skaperkraft. I løpet av bare ett år utstod de prøvelser som få i dag gjør samlet i løpet av hele sin livstid.

Om de ikke hadde gjort alt dette, om de i stedet bare levde for dagen, for seg selv og kanskje for sine absolutt nærmeste, stående fast i ekornhjulet og uten noen virkelige ambisjoner, hadde alt vært absolutt avvikende fra hvordan du kjenner det. Vårt folk hadde kanskje ikke en gang eksistert. Du hadde antakelig ikke en gang hatt muligheten til å forsømme alt de ga og levde for, men i stedet blitt tvunget inn i en hardere virkelighet.

Likevel holder alt de levde for på å ødelegges. Fordi du kaster bort ditt liv og ikke oppfyller din plikt og opprettholder arven du er blitt gitt. Jeg ber deg derfor om å virkelig ransake deg selv. Hva gjør du egentlig om dagen? Hva lever du for?

Du går kanskje til arbeidet eller skolen. Spiller litt TV-spill eller glor på Netflix. Sitter en stund på Facebook og drikker noen øl. Er du heldig går du kanskje også på trening, omgås litt med familien din eller leser en ordentlig bok og lærer deg noe. Men, hva deretter? Er dette virkelig å leve? Er dette noe å leve for?

Hva dør du for?

For våre forfedre var døden en viktig og høyst naturlig del av livet. Å møte en ærbar død var minst like viktig som å leve et ærbart liv. Ikke av selviske årsaker for å komme til et bekymringsløst himmelrike eller for å få noen 40-talls jomfruer, men på grunn av at om din død ikke betyr noe så har heller ikke ditt liv betydd noe.

I dag synes man å unnvike å tenke på døden av samme årsak som at man ikke vil tenke på livet og dets mening. Mange tar det dessuten lengre enn som så. De unnviker ikke bare å tenke på døden, men forsøker i høyest mulige grad også å unnslippe døden ved å aldri noensinne utsette seg for noe som kan være farlig. Heller ofre andre enn å ofre seg selv.

Tenk igjen en gang på hvordan verdenshistorien hadde sett betydelig annerledes ut om denne ynkeligheten hadde preget tidligere generasjoner av vårt folk.

Grunnen til at redselen for døden er stor er den intuitive kunnskapen om at når man dør tar det slutt. Har man ikke levd for noe, så dør man heller ikke for noe og ingen kommer heller til å minnes deg. Ingen minnes en feiging, og i stedet kommer du derfor bare til å råtne bort.

Fe dør, frender dør,
selv dør en likeledes,
men ditt ettermæle
dør aldri,
om du oppnår høy anseelse.

Håvamål

Hvem er du om 100 år?

Du kan være et navn på en gravstein som ingen lenger tar seg energi til å legge blomster på, eller du kan fortsatt være i live, akkurat like vital som nå.

Hvor artig du enn har hatt det i livet. Hvor mange land du har besøkt og hvor mange mennesker du enn har kunnet kalle din venn. Hvor mye penger og materielle ting du enn har samlet deg. Alt dette kommer til å være verdiløst og likt med ingenting den dagen du sovner inn.

Veien til evig liv går gjennom å skape noe forunderlig, gjennom kampen for en høyere sak og gjennom at dine blodsbånd lever videre. Du lever videre gjennom ditt skaperverk, gjennom dine handlinger og gjennom dine barn. Får du ingen barn og har ditt liv ikke bestått av noe mer enn den ambisjonsløse kampen for deg selv og dine nærmeste så finnes du ikke mer. Ingen minnes deg. Ingen får ditt DNA videre.

Du vansmekter i stedet og forsvinner. Ditt liv har da også vært totalt meningsløst. At du har tatt for deg av det naturen har å gi har vært et sløseri med ressurser.

Har du barn er det til en viss grad sant at du lever videre gjennom disse, uansett hvordan ditt liv ser ut for øvrig, men har du barn er det også din forbannede plikt som forelder å gjøre alt som står i din makt for å skape en bedre fremtid for disse. Ikke gjennom å overøse dem med materielle ting og se til at de blir født med en sølvskje i munnen, men gjennom å kjempe for og skape en bedre morgendag. Slik at du kan forlate verden i en bedre stand enn om du ikke var til. For at dine etterkommere skal slippe å ta hele kampen selv og fra begynnelsen når de har blitt voksne og selv skal begynne å fundere over hva de lever og dør for og hvem de er om 100 år.

Å stå opp rakrygget for det som er rett og riktig, selv om det koster deg. Å aktivt kjempe for et større overgripende mål, selv om det føles fjernt. Å gi hva du kan av deg selv for å bygge, forme og skape en annen fremtid. Dette er saker som virkelig er verdt å leve og dø for. Dette er jorden som helter fødes ut av.

En helt lever også om 100 år fra nå av. Lenge etter at kroppen har blitt ett med naturen som den kom fra.

Så hva lever du for?

Hva dør du for?

Hvem er du om 100 år?