Jeg kommenterte nylig noen spørsmål som ble reist i en film av Patrik Forsén. Filmen var i sin tur en kommentar til diskusjonen om nasjonalsosialisme som vi før det hadde med Björn Herstad i Radio Nordfront.

I den første artikkelen lovte jeg å returnere til det som virker å være den avgjørende forskjellen mellom oss i Den nordiske motstandsbevegelsen og de to debattantene fra Det skandinaviske forbundet. Spørsmålet jeg tenker på er hvorvidt nasjonalsosialismen er for eller imot rasematerialisme, hvilket jeg skal rede ut i denne artikkelen.

Rasen fremfor alt?

Først og fremst: Ja, jeg er for rasematerialisme. Rase er et materielt (biologisk) fenomen som kan studeres vitenskapelig. En DNA-analyse avslører f.eks. en persons rasetilhørighet og konsekvensene av å la en viss rasegruppe innvandre til Sverige skulle i forvei kunne forutses med ganske god sikkerhet hvis man gjorde en rasemessig analyse av hvordan gruppen har prestert i andre samfunn.

Selvfølgelig formes menneskers liv også av ytre faktorer som kultur. Så rase sier ikke alt om et individ, men den biologiske arven utgjør fundamentet som alt annet hviler på. Vår evne til å tenke langsiktig, snakke, føle empati osv. avhenger av at vårt genmateriale inneholder visse gener som lar oss utvikle de evnene. Når det kommer til menneskesamfunn må man også studere saker fra et større perspektiv enn individet; man må se på gruppenivå og der ser man at rase i veldig stor utstrekning påvirker samfunnets kultur og politiske utvikling.

Rase er derfor et sentralt begrep for nasjonalsosialismen og at rase relativiseres og fornektes er sannsynligvis det største problemet vi i vesten har å overkomme. Uten å erkjenne relevansen av rase kommer vi aldri til å kunne redde vårt folk fra biologisk undergang. For om man virkelig anser at rase er irrelevant må man være en ren kulturnasjonalist og tro på integrasjon, hvilket under de rådende omstendighetene hadde vært døden for vårt folk.

Jeg oppfattet det ikke som at Herstad ville fornekte at raser eksisterer i Radio Nordfront, men følgende formulering i Det skandinaviske forbundets programerklæring vekker spørsmålet om gruppen er rase- eller kulturnasjonalistisk:

Illegale, kriminelle utlendinger, terrorister og islam har ikke noe her å gjøre. Grensene må stenges umiddelbart, bidrag må stoppes og krav på oppførsel, lovlydighet og kulturell assimilering må stilles i kombinasjon med at et hjemsendelsesprogram, basert på positiv oppmuntring etableres.

Hvis Det skandinaviske forbundet erkjenner at rase eksisterer i materiell mening – og at rasetilhørighet er det som avgjør om man tilhører vårt folk – forstår jeg ikke hvorfor de forsøker å problematisere begrepet «rasematerialisme». Men formuleringen i ovenstående sitat ligger urovekkende nær hvordan Sverigedemokraterna uttrykker seg.

Der jeg helt sikkert oppfattet det som at meningene oss imellom skiller seg fra hverandre er hvordan rase skal vurderes i forhold til andre verdier. Herstad mener i en ny artikkel at «det finnes en moralsk ordning iboende naturen og ristet i våre hjerter» som står over rasens interesser. Eksempelet som gis er at du ikke får stjele fra din nabo for å gi til din egen familie. Samme prinsipp kan deretter appliseres på folk og raser: Du får ikke oppføre deg «umoralsk» mot andre selv om din rase drar fordeler av det.

For meg føles dette som et veldig borgerlig tankeeksperiment. Det er klart at det er galt å stjele, hvis alternativet er å gjøre det rette og ikke stjele. Men hvis alternativet til å ikke stjele er å sulte ihjel vet jeg ikke riktig om jeg skulle si at det er like forkastelig å stjele.

Hvis vi går tilbake til det rasemessige nivået vet jeg heller ikke hvilken verdi som skulle stå over rasens overlevelse. Hvis kan være viktigere for en nasjonalist enn å sikre at folket overlever? Som nasjonalsosialist skulle jeg si at rasemessig overlevelse er første prioritet.

Deretter er ikke verden et absurd tankeeksperiment hvor det er sannsynlig at vi noensinne må velge mellom å selv dø ut og å begå noe virkelig monstrøst overgrep mot en annen rase. Når skulle vår rettferdige kamp for overlevelsen noensinne kunne kollidere med noe som er av større verdi enn vår overlevelse? Jeg etterspør her konkrete og realistiske eksempler, ikke usannsynlige tankeeksperiment eller dårlige liknelser. I hvilken situasjon fører prinsippet om vår rases overlevelse fremfor alt til feil konklusjoner?

Eugenikk

Som nasjonalsosialist er vi dog interessert av mer enn overlevelse; vi er også interesserte i at vårt folk blomstrer og utvikles. En oppklaring om Det skandinaviske forbundets syn på evolusjon hadde vært velkommen her, men de virker ikke våge ta stilling til spørsmålet. For litt siden skrev de følgende i en artikkel om evolusjonsteorien:

Vi tar ikke stilling for noen gitt vitenskapelig teori […]

Det er altså greit for Det skandinaviske forbundets representanter å slenge begrepet «sannhet» rundt seg, men de vil ikke fortelle oss hva som er sant eller falskt med evolusjonsteorien.

Videre skriver de:

[…] men når en «vitenskapelig sannhet» politiseres og de facto anvendes som en sekulær skapelsesmyte da må man reagere, det er ikke sunt og det har fremfor alt ikke noe med vitenskap å gøre.

Hvorfor er det galt at virkelige vitenskapelige oppdagelser påvirker politikken? Det fremstår for meg som mer usunt hvis vår politikk skulle hvile på meninger vi visste manglet vitenskapelig støtte. Og hva er det for feil med å ha en sekulær forståelse av hvordan livet på jorden har oppstått? Hvis vi har kommet frem til at de religiøse skapelsesmytene ikke stemmer overens med historiske funn er det i mine øyne åpenbart at vi må lete etter sekulære og mer vitenskapelig korrekte forklaringsmodeller.

For meg fremstår deres innstilling som en forsiktig kristen protest mot evolusjonsteorien som de ikke fullt ut våger uttale og stå for. Sannsynligvis da denne kristne agendaen bare deles av en liten minoritet av aktivistene i Nordisk Ungdom.

Vi nasjonalsosialister mener i hvert fall utvilsomt at livet på jorden befinner seg i konstant utvikling og at dette også gjelder mennesket.

Å stille seg utenfor evolusjonsteorien går ikke, vi deltar i den prosessen hva vi enn mener om det. Her kan man enten være likegyldig ovenfor fremtiden på jorden eller ha et ideal man strever mot. Som nasjonalsosialister strever vi etter at kommende generasjoner av vårt folk skal bli enda mer intelligente, friske, sterke og moralske. (Vi vil også at menneskeheten skal leve i harmoni med dyr og natur og ikke forstyrre den økologiske balansen på jorden unødvendig.)

Her kan moralske dilemmaer oppstå dels om den ytre kampen om livsrom med andre raser og dels om hvilke eugeniske tiltak som er rimelig å anta innad i rasen. Den nordiske motstandsbevegelsen står her for en moderat eugenisk politikk, ikke en inhuman Hollywoodnazisme i stil med å drepe alle rasefremmede og kolonisere hele jorden med Dolph Lundgren-kloner.

I andre tider har kampen om geografisk territorium vært viktigere og hardere. Dette da majoriteten av folket var nødt til å forsørge seg som jordbrukere og en befolkningsøkning uten territoriell ekspansjon kunne føre til sult. En nasjons forsvarsevne var før i tiden også sterkt koblet til befolkningens størrelse, hvilket gjorde høy nativitet ønskelig. I den verden vi i dag lever i ser saker og ting annerledes ut. Majoriteten av folket er ikke lenger jordbrukere og et høyteknologisk forsvar gjør oss mindre avhenging av en mannskapsmessig stor hær.

Når det kommer til eugenikk så kan vi skynde oss langsomt. Så lenge vår overlevelse ikke trues har vi all tid i verden på oss til å utvikles. Jeg er prinsipielt ikke enig med den kristne oppfatningen om at vi mennesker ikke får «leke gud» ved å forsøke å styre livets utvikling på jorden, men jeg deler uroen over at uforsiktig håndtering av dette spørsmålet faktisk kan gjøre ekstremt stor skade. Derfor er jeg for en veldig «konservativ» og ikke-radikal eugenisk politikk. Men vi mennesker har, da vi alene på jorden har forstått evolusjonen og vår rolle i den, et unikt ansvar om å fortsette å utvikle oss oppover i stedet for å trekke på skuldrene og akseptere tilbakegang.

Så hvis nei-sieren gud ikke stopper oss, hva finnes det da for garantier for at vi ikke skal spore av og gå for langt i vår sikring av rasens interesser? Jeg vil si at den beste garantien er vår egen moral og når alt kommer til alt er den eneste sperren som finnes. Jeg tror også at uten en ytre guddommelig kraft har vi et indre moralsk kompass som vil lede oss rett.

Jeg holder altså med Herstad om at det finnes en moralsk orden «ristet i våre hjerter», men jeg er ikke overbevist om at den kommer fra den kristne guden eller deles av andre raser. Jeg tror at vår grunnleggende følelse for rett og galt har oppstått gjennom evolusjon og bør settes pris på som en del av vår særegenhet i forhold til andre raser. I egenskap av å være en høytstående rase som er begavet med høy empati er vi mer eller mindre tvunget, av vår egen natur, til å være humane mot både folkefrender og rasefremmede, så langt det er mulig uten at det truer vår egen overlevelse.