Selv om vi har pratet om dette emnet ved minst et par ulike tilfeller i podkasten Lederperspektiv, og Fredrik Vejdeland også har berørt emnet da han skrev om den amerikanske organisasjonen RAM, så kjenner jeg fortsatt etter diskusjoner med andre nasjonalister at vårt syn på de såkalte aktivklubbene eller de moderne selvutpekte «männerbunden» behøver å tydeliggjøres og da framfor alt fra nordiske premisser.

Konseptet går altså ut på at nasjonalt sinnede kompisgjenger skal treffes og gjennomføre ulike former av aktiviteter, kanskje trene sammen ,dra ut i villmarken, sette opp klistremerker sammen, eller til og med gå ut og ta en øl i hverandres selskap. Dette er hva nasjonalt sinnede kompisgjenger i alle tider har drevet med, men den store forskjellen nå er altså at hver og en av disse kompisgjengene også skal utgjøre små organisasjoner med egne navn, symboler og ledere (utpekte eller ikke) – små lokale foreninger som man er med i, i stedet for at kompisgjengen er en del av en større riksdekkende organisasjon.

Er dette noe bra eller dårlig?

Svaret på dette spørsmålet kommer egentlig hovedsakelig an på hva meningen og målet med virksomheten er.

Er meningen at du vil finne likesinnede kompiser å trene og omgås med, uten at du vil at det stilles noen krav på deg, målet ikke er høyere enn at du selv skal få noe ut av det, og at ditt engasjement i klubben går på bekostning av at du engasjerer deg i Motstandsbevegelsen – en organisasjon der meningen og målet er å redde vårt folk – da er det veldig dårlig i kampens perspektiv med denne typen klubber.

Er det til og med slik at du aktivt snakker om at folk burde «aktivere» seg på denne måten i stedet for i større skala, i land der det finnes seriøse alternativer som fortsatt kan operere åpent uten større problemer slik som her i Norge og Norden – da er du i det minste veldig naiv, men i verste fall en fiende av vår rase!

Er derimot hensikten for deg som driver en slik klubb å forsøke å organisere de som har masse fordommer mot Motstandsbevegelsen eller av andre anledninger som jeg tidligere har diskutert ikke vil gå med oss, og at målet er at disse etter hvert skal organisere seg også i den større kampen, da er initiativet betydelig mer givende.

Også om du driver klubben som en åpen virksomhet for alle nasjonale og uten berøringsskrekk, og at du faktisk gjør det du gjør virkelig profesjonelt og bra, da kan det absolutt være positivt for kampen. Det jeg mener er at om du virkelig spesialiserer deg og med det lykkes i å organisere bedre kampsporttrening eller villmarksaktiviteter enn det Motstandsbevegelsen gjør og at dessuten Motstandsbevegelsens medlemmer er varmt velkomne, da er det helt klart noe som skulle kunne være til fordel også for den større kampen.

Hvor hver av de såkalte männerbundene eller «aktivklubbene» velger å posisjonere seg er opp til dem og jeg er alltid åpen for nye kontakter, bekjentskap og kanskje direkte allianser. Jeg respekterer alle nasjonalt sinnede (mer eller mindre) som gjør mer godt enn vondt for kampen. Men, skal vi se på det hele i et historisk nordisk perspektiv, må det legges til at dommen blir hard.

Selv om mange (kanskje fremfor alt unge) virker å tro at dette konseptet og disse tankegangene er nye i den nasjonale bevegelsen, så er det ikke sannheten. Tvert imot har vi mange ganger sett lignende organisasjoner komme og gå. I visse tilfeller har sikkert de som har vært aktive i disse «frie» organisasjonene gått videre og i ettertid sluttet seg til oss, hvilket vi så klart ikke vet sikkert om de hadde gjort uten at den «frie» organisasjonen først hadde vervet dem. I veldig mange andre tilfeller har dessverre de personene som har vært engasjerte totalt forsvunnet fra «kampen» og blitt forvandlet til typiske Ola Nordmann (les: zombier) i stedet. Da har altså hele virksomheten bare vært negativ ettersom visse av disse menneskene kanskje ellers hadde organisert seg på seriøst vis og med sitt engasjement hadde rekruttert nye folk og kanskje den dag i dag fortsatt stått i kampen.

Vi kan også se, tross mange uttalelser om at det behøves mellomalternativer og steg på veien, at Den nordiske motstandsbevegelsen sto som størst og sterkest da det ikke var noen andre nasjonalt sinnede alternativer mellom oss og Sverigedemokraterna. Med størst sannsynlighet er det altså feilaktig å påstå at det skulle være til fordel for oss med noe mellomalternativ.

Hvorfor skulle da Motstandsbevegelsen være noe bedre enn disse «männerbund»?

Selvfølgelig kan man ikke oppnå noe større enn hva man har som ambisjon å gjøre. En organisasjon som har som mening å være en kompisgjeng kommer ikke til å plutselig tilfeldigvis redde vårt folk. Selv om målet skulle være å faktisk beseire systemet og skape en nasjonalsosialistisk stat, så kan så klart aldri én eller to håndfuller menn i en kompisgjeng lykkes med dette.

Er det bedre å være i smågrupper for at man da tvinges til å gjennomgå mindre motgang fra systemet? Og igjen, om målet er å være en kompisgjeng så er det kanskje ikke så kult å bli hengt ut eller tiltalt, men om man faktisk vil beseire dette systemet er jo motgang heller en kvittering på fremgang. Som jeg skrev i en annen artikkel for ikke så lenge siden: møter du ingen motgang er det ikke fordi du er taktisk eller smart, nei det er på grunn av at systemet ikke anser at du er en trussel eller at du har noe potensiale til å kunne være det i en nær fremtid. Det er ikke merkeligere enn så.

Rob Rundo som driver «Active clubs» i USA ble nylig arrestert fordi at hans virksomhet der utgjør en faktisk trussel mot systemet; han får hvit ungdom til å organisere seg på denne måten i mangel av, eller som et supplement og i positivt samarbeid med, andre alternativer. Hans kopier i Sverige møter derimot ingen motgang ettersom at det her bare er positivt for systemet om vi står splittet i masse småorganisasjoner i stedet for å samles i Motstandsbevegelsen.

For å kunne seire må vi derimot gjøre som våre forfedre gjorde da de beseiret fiender og bygde opp samfunn og hele land – vi må organisere oss på alvor!

Vi må gjøre som våre fiender gjorde for å klare å beseire vårt folk og ødelegge våre samfunn og land – vi må organisere oss på alvor (og samtidig overtale fienden til å i stedet bli mer individualistisk)!

Jo flere kvalitative personer vi er som organiserer oss for et felles og stort mål, desto større er sjansen at vi lykkes med det. Med hierarki og tydelig ledelse kommer vi på mest effektivt vis å ta oss fremover, og om ikke dette hadde vært sant hadde selvfølgelig verken millitærmakter eller fremgangsrike selskaper operert på dette viset.

Kanskje skulle noen aktive i disse smågruppene si seg enige i dette, men mener at tiden ikke er inne akkurat nå og når den er det skal disse mindre gruppene slås sammen til én, eller noe lignende? Med denne synsvinkelen finnes det også tydelige problemer sammenlignet med Motstandsbevegelsen.

Til å begynne med kommer så klart praktiske og teoretiske spørsmål. Hvem skal lede den nye store gruppen? Hvilken ideologi skal gjelde? Hvilken strategi bør følges? Alle spørsmål som garantert kommer til å skape konflikt og som kan unngås ved at de allerede var tydelige fra starten av.

Dessuten kan selvfølgelig ikke et fellesskap og sterk lojalitet i en gruppe oppstå ut av det blå så fort det behøves. Nei, i stedet må dette prøves og bevises om og om igjen – et fellesskap og lojalitet kan så klart ikke testes i en organisasjon som ikke eksisterer ennå.

Konklusjon

Det går altså ikke å bare svare ja eller nei på spørsmålet om disse nasjonale klubbene er bra eller ikke. I visse tilfeller er det tydelig for de som har lest denne artikkelen og senere gransker den aktuelle klubben utfra denne malen, at den ikke er det, og i andre tilfeller får vel tiden vise det. I de aller fleste tilfellene tror jeg godt om menneskene som engasjerer seg i disse klubbene og jeg vil at de skal vite at om dagen kommer når de faktisk vil begynne å engasjere seg i stor skala for vårt folk, så er vi her.

Den nordiske motstandsbevegelsen har alltid klart å bestå og drive virksomheten fremover når andre har kommet og gått. Dette har vi tenkt å fortsette med uavhengig av hvor mange klubber, männerbund eller «frie» organisasjoner som dannes eller legges ned.