Fredag forrige uke møtte Fredrik Vejdeland opp i Göta hovrätt (lagmannsrett) i Jönköping hvor han stod tiltalt for såkalt hets mot folkgrupp (rasismeparagrafen). Tiltalen gjaldt en rekke leserkommentarer og en artikkel.

De kriminaliserte uttrykkene var blant annet: «Leve nasjonalsosialismen», «Leve Hitler», «Knus Sion» og «Adolf Hitler, den største folkehelten i moderne tid».

Justiskanslerens aktor, Fredrik Ingblad, bygget sin tiltale på stråmenn, «tolkningsfakta» og andre retoriske knep som han lyktes manipulere tingretten med. Ingblad gav seg selv retten til å definere hva nasjonalsosialismen stod for, for å på usaklige grunner overtale retten om at Nordfront står for rasehat, raseforfølgelser og utryddelse, ettersom vi deler samme ideologi som andre som påstås ha stått for dette.

Når saken igjen skulle opp for retten, valgte Vejdeland å holde en lengre forsvarstale, for å forklare hva nasjonalsosialismen står for, men også hva Nordfront representerer, står for og mener med de begrep som anvendes.

Etter forsvarsadvokat Björn Hurtig og Inglad hadde holdt sine sluttprosedyrer, fikk Vejdeland avslutte forhandlingene. En merkbart irritert Ingblad reagerte sterkt på dette, ettersom han følte seg personlig angrepet, og forsøkte å avbryte flere ganger. Han ble dog irettesatt av både tilhørere, Vejdeland, Hurtig og dommeren.

Nedenfor følger Vejdelands forsvarstale:

Først og fremst vil jeg bare opplyse retten om at Justiskanslerens (JK) sak mot oss har en politisk agenda. For oss er det åpenbart at JK vil flytte frem sine posisjoner, for å så kunne forby en hel ideologi. Men ettersom det går imot grunnloven å forby ideologier, vil JK og Ingblad forby positive beskrivelser av den, som rent praktisk leder til det samme.

For hver rettssak hensviser Ingblad til en tidligere rettssak, hvor et nytt uttrykk har blitt dømt. Selv denne tiltalen er i aller høyeste grad en del av denne strategien. Kun én dag etter Örebro tingrett gjorde det ulovlig å kalle Hitler for en folkehelt, innledet JK en ny granskning av et klistremerke med bilde av Adolf Hitler. Et bilde hvor Hitler sitter avslappet i et kontormiljø med en fin blomst ved siden av, er ifølge Ingblad «rasistisk».

Jeg er overbevist om at hvis tingretten dømmer dette klistremerke, og dere dømmer meg i dag, så vil det lede til at JK flytter posisjonene frem ytterligere. Neste steg fra JKs side skulle da kunne være å tiltale artikler som positivt beskriver nasjonalsosialismen, for da å gjøre det fullstendig umulig for en nasjonalsosialist å positivt omtale sin egen ideologi.

En gang må grensen settes for hvor mye rettssystemet kan misbrukes. Jeg foreslår at den settes i dag. Jeg ønsker at dere setter dere ned og funderer på om det virkelig skal være ulovlig å kalle en politisk leder – uansett ideologi – for en folkehelt. Jeg anser selv, og mange med meg, at Josef Stalin var en massemorder, men jeg skulle samtidig se på det som helt absurd om noen skulle bli dømt i en domstol for å ha hyllet Stalin.

Og om et medlem i Kommunistiska partiet hyller Vladimir Lenin, så vil jeg jo forutsette at vedkommende ikke hyller massemord på millioner av kristne, men at det finnes en annen anledning til hyllesten.

Like sykt ville det vært å forutsette at alle demokrater er massemordere, bare fordi Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt terrorbombet tyske byer i demokratiets navn. Eller fordi Harry S. Truman slapp atombomber over Japan i demokratiets navn, eller fordi George W. Bush stod bak én million drepte sivile irakere i en krig som ble ført i demokratiets navn.

Dere må likevel forstå hvor absurd dette tiltalepunktet er. Hvordan kan en generell hyllest av Hitler lede til en dom, bare fordi en annen person sitter og gjetter seg frem til at denne hyllesten skulle handle om en hyllest av en spesifikk treårsperiode av Hitlers 56-årige liv. Altså de tre år hvor det påståtte «holocaust» skulle ha funnet sted.

Om vi på Nordfront tidligere hadde hyllet «holocaust», så hadde det jo vært en annen sak. Da hadde aktors påstand hatt en viss validitet, og i så fall hadde vi jo allerede blitt dømt for hets mot folkgrupp for at vi hyllet massemord – noe vi aldri har gjort eller aldri kommer til å gjøre.

Det kan også være relevant for saken at vi anser at det såkalte holocaust – altså en systematisk utryddelse med hjelp av gasskamre – aldri har funnet sted. Jeg har ikke tenkt å kjede dere med en lang utredelse om holocaust, men som jurister må jo også dere kunne se at det ikke finnes noen tekniske beviser for at det har funnet sted. Det finnes for eksempel ingen dokumenterte ordre og heller ingen obduksjonsrapporter som kan henvise til at en eneste jøde har blitt gasset ihjel.

Ifølge oss er holocaust etterkrigspropaganda fra seiersmaktene, hvis mål var å få fienden dømt ved rettsfarsen i Nürnberg, samt få bort fokus fra egne krigsforbrytelser. Siden den gang har holocaust vært en lønnsom industri for Israel. Israels første statsminister, David Ben-Gurion, har selv sagt i 1975 at halve Israels infrastruktur er oppbygd av penger fra den tyske krigsskadeerstatningen.

Og lenge etter krigen – ikke minst i dag – brukes det såkalte holocaust som et politisk våpen som beskytter en viss gruppe fra enhver form for kritikk. Og dette politiske våpenet brukes også i denne rettssaken. Jeg kan ikke kritisere jødisk innflytelse i vestlige land, uten at Ingblad drar frem holocaust-kortet på en fullstendig usaklig måte.

Dersom «holocaust» hadde funnet sted – om det hadde fremkommet ubestridelige bevis for at det hadde skjedd – så ville jeg vært den første til å ta avstand fra det. Men – og her vi jeg være tydelig – selv om det hadde funnet sted, så ville det ikke ha noe som helst med den nasjonalsosialistiske ideologien å gjøre, og ingenting med vår innstilling til Hitlers politiske og sosiale innsatser for tyskerne å gjøre.

EU beskriver på sin offisielle hjemmeside Winston Churchill som en av EUs grunnleggere og en «visjonær leder», og skriver at uten ham så hadde vi ikke kunnet «leve i den sfære av fred og stabilitet som vi i dag tar for gitt». EU nevner ikke med et eneste ord Churchills terrorbombinger av tyske byer som Dresden og Hamburg, eller avgjørelsen Churchill, Truman, Stalin og Chiang Kai-Shek tok om å atombombe Japan. Og om EU får lov til å beskrive Churchill som en «fredens mann», så har også Nordfront rett til å kalle Hitler for en folkehelt.

Dagene før vi publiserte artikkelen som omtalte Hitler som en folkehelt, publiserte vi en annen artikkel som hyllet Hitler, men som da definerte hvorfor. Denne artikkelen ble også anmeldt, men JK gikk ikke videre med den, noe som ledet oss til å tro at det var fullt lovlig å beskrive Hitler på en positiv måte. I artikkelen stod det:

All velferd som vi dag tar for gitt, har vi Adolf Hitler og Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti å takke for!

Saker som betalt ferie, sykepenger, barnebidrag og arbeidsløshetspenger eksisterte ikke før NSDAP innførte det. Den svenske velferdsstaten er direkte kopiert fra NSDAPs sosialpolitiske program.

Da Hitler kom til makten i 1933, så fantes det syv millioner arbeidsløse i Tyskland. På fire år beseiret Hitler hele arbeidsløsheten.

Nå er dette ikke første gangen som vi har skrevet om Hitlers sosialpolitikk, som ikke bare reddet tyskerne i den katastrofale situasjonen de befant seg i, men også hjalp omverdenen å skape politiske og sosiale system som har vært til gagn for alle medlemmer av flere folk, og ikke minst da i Sverige.

Egentlig burde jeg avslutte min tale her og stole på at dere, jurister i rettsstaten Sverige, forstår at man ikke kan dømme noen for en artikkel som på generelt grunnlag hyller person X som folkehelt – enten det gjelder Hitler, Roosevelt, Churchill eller noen annen faktisk eller påstått krigsforbryter. Men ettersom Örebro tingrett faktisk dømte meg for dette – og dessuten har hatt mage til å kalle dommen «forenelig i en rettsstat» – så må jeg åpenbart forklare hva vår ideologi faktisk handler om – for oss.

Det er relevant for saken at jeg gir et helhetsbilde av nasjonalsosialismen, og at vårt syn på den, og ikke bare Ingblads, kommer frem. Som situasjonen har vært frem til nå, har jeg blitt dømt fordi Ingblad har lurt Örebro tingrett gjennom sitt eget forfalskede bilde av nasjonalsosialismen og retoriske knep.

Ingblad er ekspert på å bruke det som kalles for Guilt by association og det som kalles for Argumentum ad populum. Litt forenklet så sier Ingblad at ettersom jeg er nasjonalsosiaist, og Hitler var nasjonalsosialist som gasset jøder, så vil også jeg gasse jøder. Altså Guilt by association. Ingblad henviser også til det såkalte folkets fordommer og antagelser om oss, og mener at det holder for en fellende dom at utenforstående kan oppfatte en positiv beskrivelse av Hitler som at jeg er positiv til rasehat og til utryddelse. Altså Argumentum ad populum.

I en av rettssakene mot oss oppfant Ingblad også et nytt juridisk begrep som han kaller for «tolkningsfakta». Det er åpenbart en finere variant av Guilt by association. Ettersom vi deler samme ideologi som Adolf Hitler – som er fakta – så skal dette tolkes som at vi også er for rasehat, raseforfølgelse og utryddelse av andre raser når vi beskriver Hitler som en folkehelt på vår hjemmeside.

Slik uttrykte Ingblad seg i sin sluttprosedyre i tingretten:

Når man hyller det som hendte under Det tredje riket, Adolf Hitler og den tyske nasjonalsosialismen, da er det hets mot folkegruppe.

[…] og det han stod for, det kan vel ingen ha gått glipp av, det handler jo om rasehat og raseforfølgelser, en forfølgelse og utryddelse av andre raser enn den nordiske.

[…] Når man hyller Adolf Hitler og nasjonalsosialismen i denne sammenhengen, da er det det man uttrykker. Det er det man hyller eller vil ha aksept for.

Først sier altså Ingblad at når man hyller Adolf Hitler og det «som hendte under Det tredje riket», da er det hets mot folkgrupp. Så påstår han at det som hendte, var «rasehat og raseforfølgelser», samt «utryddelse». Men Nordfront har ALDRI hyllet det som Ingblad påstår at vi har hyllet.

Dessuten, i dette korte sitat, gjenfinnes de to retoriske triksene jeg tidligere pratet om. Først sier Ingblad at det Hitler stod for, kan «vel ingen ha gått glipp av», og så gjør han seg selv til talerør for alle andre mennesker – altså Argumentum ad populum – hvilket er fullstendig usaklig. Senere prater Ingblad om sammenhengen, altså at vi på Nordfront skulle være for utryddelse fordi vi deler samme ideologi som Adolf Hitler – altså Guilt by association. Eller «tolkningsfakta», som er det begrep som Ingblad foretrekker.

Guilt by association, Argumentum ad populum og tolkningsfakta – slikt hører hjemme i noen av George Orwells bøker – ikke i rettsstaten Sverige.

Den nasjonalsosialistiske ideologien er noe helt annet enn hva Ingblad vil få den til å fremstå som. Nasjonalsosialismen oppstod som en politisk bevegelse i Tyskland rundt 1920. Men nasjonalsosialismen som ideologi, som en idé med ideologiske punkter, ble skapt ti år tidligere – i Sverige. Nasjonalsosialismens idé be formulert av Rudolf Kjellén, statsviteren og faderen til geopolitikken og mye annet.

Kjellén talte om viktigheten av folkets nasjonalfølelse, at staten er organisk og utgjøres av folket – det vil si rasen – og at alle deler av folket samarbeider for å avskaffe sosial urettferdighet. Dette kalte Kjellén for folkefellesskap, som var en stor del av det han benevnte som nasjonalsosialisme.

Kjellén pratet altså om samarbeidet innom den egne folkegruppen, men aldri om fiendskap til andre folkegrupper eller raser som noen slags automatisk konsekvens av at man verner om sitt eget.

Kjellén er omtalt i «Min kamp», og hans idéer ble adoptert av den tyske bevegelsen. Bemerk at det heller ikke i den tyske nasjonalsosialistiske ideologien finnes noe som oppfordrer til raseforfølgelser eller lignende. Den offisielle rasepolitikken i Det tredje riket handlet om noe ganske annet. Jeg skulle her ville lese opp en uttalelse fra Dr. Walter Gross, som under perioden 1933–1945 var sjef for NSDAPs rasepolitiske byrå. Altså under hele det nasjonalsosialistiske Tysklands eksistens.

Mest misforstått er det nasjonalsosialistiske synet på relasjonene mellom verdens raser. Det har blitt spekulert i om de fundamentale raseprinsippene i den nye verdensteorien ikke skulle lede til overformynderi, og til og med forakt for andre raser. Tvert imot – det er akkurat disse prinsipper som tilbyr den beste garantien for gjensidig toleranse og for et fredelig samarbeide mellom alle.

Vi verdsetter det faktumet at de andre rasene er forskjellige fra oss. Denne vitenskapelige sannhet er basen, motiveringen og årsaken til rasepolitikken, og uten denne ville ethvert forsøk på å restaurere Europa vært umulig. Hvorvidt den ene rasen er «bedre» eller «dårligere», er ikke mulig for oss å bedømme. For dette skulle kreve at vi overskrider våre egne rasemessige begrensninger på den tiden det tar oss å bedømme, samt påta oss en overmenneskelig, til og med guddommelig, holdning som er den eneste som kan gi en slik bedømmelse av verdien til de mange livsformene i den uuttømmelige naturen.

Og om nasjonalsosialismen vil forhindre blodsblandingen mellom individene, så finnes det ikke noe i det som tyder på forakt. Tross alt, vi tyskere selv, etnisk sett, er en blanding. Det nasjonalsosialistiske kravet er bare at blodets hevd og biologiens lover skal følges mer nøye i fremtiden.

Vi vil ikke se blandeekteskap mellom vårt folk og fremmede raser, ettersom ved en slik blodsblanding går de beste og karakteristiske egenskapene hos begge rasene tapt. Men gjester vil alltid være velkommen til å besøke oss, uansett om de er fra en beslektet eller fremmed sivilisasjon. Og vårt syn på raser gjør at vi dypere verdsetter deres grunnleggende særegenheter, på samme vis som vi vil få våre særegenheter respektert.

Slik talte altså sjefen for Tysklands offisielle rasepolitikk. Slik ville man fra ledelsens hold at folket skulle mene i det spørsmålet. Og dette mener også jeg og Nordfront. Nasjonalsosialismen handler helt enkelt om å bevare ens egen rase og ens egen kultur. Det er derfor vi er imot flerkultur, ettersom flerkultur vil blande sammen folkeslag og kulturer og gjøre dem til en grå masse av rotløse individer som lettere kan kontrolleres av kapitalen.

Jeg, og Nordfront og nasjonalsosialismen, er altså for alle rasers rett til å eksistere. Om alle nasjoner hadde fulgt den rasepolitikk som Dr. Walter Gross formulerte, ville verden bestått av frie, selvstendige og homogene stater, som ikke kan styres like lett av en liten global maktelite.

Sverige ville vært svensk, Japan ville vært japansk og Kongo ville vært kongolesisk. Det ville definitivt vært færre friksjoner mellom folkeslagene, sammenlignet med i dag, hvor millioner av fremmede mennesker flyttes rundt og dumpes på steder hvor det allerede bor mennesker med sine egne måter å leve på.

Det handler altså ikke om rasehat, men det handler om at blandingen av folkeslag både skaper friksjoner mellom de ulike folkene, og at de beste og mest karakteristiske egenskapene hos de involverte rasene går tapt. Jeg vil altså beskytte alle rasers særegenhet og bevare jordens mangfold. Derfor er jeg så langt ifra rasehater som det går an å være.

Hva gjelder tyskernes innstilling til jødene, så er det sant at man betraktet de med mistenksomhet. Men det har ingenting med selve ideologien å gjøre, men snarere deres erfaringer med jødenes innflytelse over Tyskland og hvordan denne innflytelsen ble brukt.

På 1910- og 1920-tallet ble flere kommunistiske opprør gjennomført i Tyskland, med det offisielle målet å bane veien for den kommunistiske verdensrevolusjonen. Spartakistopprøret, Hamburgopprøret, Novemberrevolusjonen – ble alle ledet av jøder. Den bayerske rådsrepublikken som ble til etter et slikt opprør, ble ledet av tre personer: Kurt Eisner, Ernst Toller og Eugen Leviné – alle jøder.

Videre var mange tyske medier eid av jøder, det sosialdemokratiske partiet ble ledet av jøder, de tyske storbankene var eid av jøder. Jøder satte dagsordenen for den tyske nasjonen, og deres innflytelse ble i mange tilfeller brukt for å undergrave den tyske nasjonen.

Men dette er så klart «konspirasjonsteorier», ifølge Fredrik Ingblad.
En av disse «konspirasjonsteoretikerne» var Winstons Churchill, som i en artikkel fra 1920 skrev:

Denne bevegelsen blant jøder er ikke ny. Fra Spartakus-Weishaupts dager til Karl Marx, og videre til Trotsky (Russland), Bela Kun (Ungarn), Rosa Luxemburg (Tyskland) og Emma Goldman (USA), har bevegelsen hele tiden vokst. Denne verdensomspennende konspirasjon for å styrte sivilisasjoner og i stedet gjenoppbygge et samfunn basert på en bremset tilvekst, misunnelig illvilje og umulig likestilling. Den spilte en tydelig gjenkjennelig del i den tragedie som kalles den franske revolusjonen. Den har vært kilden til hver undergravende bevegelse på 1800-tallet. Og nå har til slutt denne gjeng med merkelige personligheter fra de europeiske og amerikanske storbyene festet grepet i Russland, og praktisk talt blitt de ubestridte herskerne over dette enorme imperium.

Den tyske mistenksomheten basert på erfaring med jødenes rolle i styrtende virksomheter, ikke minst i Tyskland, var noe ganske selvsagt på denne tiden i Europa. Og mistenksomheten ble ikke mindre når de mektigste sionistorganisasjonene i verden erklærte krig mot Tyskland i verdensjødedommens navn den 27. mars 1933, bare én uke etter at nasjonalsosialistene hadde tatt makten.

Krigserklæringen – og det var jødene selv som omtalte det som en krigserklæring – handlet om en verdensomspennende økonomisk krig mot Tyskland for å senke landet økonomisk. Et Tyskland som allerede da hadde store økonomiske problemer – hvor mennesker faktisk både sultet eller tok livet av seg, da de ikke kunne forsørge sine familier – skulle altså fryses ut gjennom blant annet boikott av tyske varer. Jødiske organisasjoner arrangerte mange antityske møter som ble avholdt helt frem til 1945, og samlet titusener av jødiske sympatisører. Det største møtet samlet 55 000 jøder ved Madison Square Garden i USA mars 1933.

De bilder vi har sett på tyskere som boikotter jødiske butikker, var et svar på den jødiske verdensomspennende boikotten mot Tyskland. Det var en symbolsk aksjon og varte kun én dag, den 1. april 1933.

Så selv om dere ikke behøver å sympatisere med det, så eksisterte det en årsak til den mistenksomhet man hadde mot jøder i Tyskland. Ikke bare blant nasjonalsosialister, men også blant vanlige tyskere. At jøder i Tyskland mistet sitt statsborgerskap, sine muligheter til å eie media og så videre, var fullt lovlige avgjørelser og handlet om at tyskere skulle bestemme de politiske vilkårene i Tyskland.

Holocaust er som tidligere nevnt en propagandabløff, men at man satte jøder i konsentrasjonsleir da man ekspanderte østover, stemmer så klart. Man kan ha ulike meninger om dette, men det var krig, og jøder ble oppfattet som potensielt fiendtligsinnede til Tyskland, og mange av dem som satt i fangenskap, var også det.

Å behandle en folkegruppe som et kollektiv var heller ikke noe unikt for Tyskland. Den amerikanske presidenten Roosevelt utdelte for eksempel en rekke ordre som klassifiserte japanske, tyske og italienske statsborgere som «fiendtlige utlendinger». 110 000 amerikanske statsborgere som hadde japansk bakgrunn, ble sperret inne i amerikanske konsentrasjonleire ettersom de var «fiendtlige utlendinger».

For å summere denne del:

Fredrik Ingblad har hevdet at «nasjonalsosialismen bygger på rasehat, forfølgelser og utryddelse». Dette er en falsk påstand. Nasjonalsosialismen bygger på rasens overlevelse og alle rasers og folks rett til å eksistere og leve i fred med hverandre.

Tysklands innstilling til jødene var basert på erfaring og hadde ingenting med ideologi å gjøre. Videre er «holocaust» en bløff, i hvert fall ifølge oss, og vi skulle aldri hyllet det om det faktisk hadde skjedd.

Når vi kaller Adolf Hitler for en folkehelt, så kan det finnes en mengde ulike grunner til at vi gjør det. At vi hyllet Hitlers sosiale innsatser dagene før artikkelen ble publisert, gjør at det mest sannsynlig var de sosiale innsatsene man siktet til.

Guilt by association, Argumentum ad populus og tolkningsfakta er retoriske triks og dårlige bevis for at vi mener noe helt annet enn hva vi skriver. Ingblad har heller ikke lyktes i å forklare hvorfor han eller «vanlige mennesker» skal noen slags tolkningsprioritet når det kommer til vår ideologi.

Da vil jeg gå videre til spørsmålet om kritikk mot sionismen og uttalelsen «Død over ZOG». Her bruker Ingblad samme retoriske knep – at sionist egentlig skal bety jøde, og at man i stedet for å ønske å knuse en liten sionistisk elite egentlig mener «død over alle jøder».

Om vi begynner med sionisme, så beskrives den slik av den svenske ordboken: «Nasjonalistisk jødisk bevegelse med mål å styrke Israel.» Problemet er at mange sionister ønsker å styrke Israel på bekostning av andre.

Dette er ikke noe bare vi anser. Det finnes kristne grupper, muslimske grupper, deler av New age-bevegelsen, store deler av venstrebevegelsen og egentlig grupper fra alle tenkelige steder som er enige i dette. Det finnes dessuten mange jøder, først og fremst ortodokse, som er imot sionisme og ser på den som en hån mot den jødiske religionen. Så allerede der faller argumentet om at sionist skulle være ensbetydende med jøde, bort.

Begrepet ZOG sikter til den sionistiske innflytelsen i Vesten, samt den globalistiske maktutøvelsen. Og også her anser Ingbad at vi mener at ZOG først og fremst består av jøder. Men her går Ingblad vekk fra definisjonen til personen som oppfant begrepet, Eric Thompson, som hevder at de fleste av disse sionistene er ikke-jøder.

I USA er det ekstra tydelig at de som støtter denne sionistiske maktelite, først og fremst er ikke-jøder. De tilhører blant annet det kristne høyre, de neokonservative og er størst blant republikanerne. I Sverige er Folkpartiet det nærmeste man kommer et sionistisk parti, med flere selverklærte sionister.

At det skulle finnes en sionistisk maktelite med innflytelse over vestlige regjeringer forkaster sikkert Ingblad som «konspirasjonsteorier». Professorene Stephen Walt og John Mearsheimer ved Harvard University og University of Chicago ser på det anderledes.

I en kontroversiell rapport, «The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy», konstaterer begge professorene at det finnes en sionistisk lobby i USA som styrer over den amerikanske utenrikspolitikken og leder den i en pro-israelsk retning for å gagne israelske og ikke amerikanske interesser. Dette gjennom å blant annet gi millioner i bidrag til for eksempel presidentkandidater og gjennom å «manipulere media».

Ifølge disse to professorers forskning var det den sionistiske lobbyen som dro USA inn i Irakkrigen i 2003.

Trykket fra Israel og lobbyen var ikke den eneste faktoren bak USAs avgjørelse om å angripe Irak i mars 2003, men det var den avgjørende faktoren. Mange amerikanere tror at dette var en «krig for oljen», men det finnes nesten ingen bevis som støtter denne påstanden. Isteden ble krigen i stor grad motivert med et ønske om å gjøre Israel sikkert.

I denne krigen ble hundretusener av sivile irakere drept, mens andre kilder har operert med så mange som 1,5 millioner drepte irakere som følge av krigen. Og alt det på grunn av at en mektig sionistlobby hetser frem en krig for sine egne sionistiske interesser.

Selv om «Død over ZOG» ikke er et slagord jeg selv bruker, så anser jeg allikevel at det er riktig å uttale «død over» en mektig lobby som manipulerer en hel nasjon til å føre krig mot en annen nasjon for sine egne interesser. Det hadde vært like galt om en lobby med så stor innflytelse over verden skulle ha vært kinesisk, svensk, brasiliansk eller noe annet.

Til sist vi jeg bare anføre en sak som viser hvor dårlig underbygd Ingblads sak er. Ingblad har pratet om raselover som fører til utryddelse, og som sagt er Nordfront av en eller annen grunn for raselover, raseforfølgelser og utryddelse ettersom vi har uttrykt oss generelt positivt om Hitler. Retten til å tolke har Ingblad selv og «folket».

Men det finnes faktisk nasjoner i dag som har raselover, og den nasjonen som stikker seg ut mest, er Israel. Det sionistiske okkupasjonsregimet i Palestina vedtok allerede i 1950 en raselov som gir jøder, hvor enn de finnes, retten til å bosette seg i Israel, samt automatisk statsborgerskap. Videre er Israels arabiske minoritet andreklasses statsborgere i Israel, ettersom Israel betraktes som en spesifikt «jødisk stat». Det finnes mange tilfeller der ikke-jøder og jøder nektes å inngå ekteskap, og der israelske arabere ikke tillates å kjøpe eiendom i Israel.

Palestinagruppene i Sverige skriver i skriften Kolonialism och Apartheid om hvordan palestinerne har blitt behandlet i Israel helt siden den jødiske okkupasjonen i 1967:

Men palestinernes liv begrenses ikke bare av piggtråd, betong og kuler. De sivile israelske myndighetene utøver en annen type av kontroll. De kan for eksempel kreve at palestinere må ha godkjennelse for å reise, ikke bare til Israel eller utenfor landets grenser, men også til Jerusalem, andre steder på Vestbredden eller bare til nabobyen. De israelske myndighetene bestemmer hvor mye vann palestinerne får bruke, hvor de får lov til å bygge skoler og hus, og de kontrollerer helt det palestinske næringslivet.

I 1975 vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som slo fast at sionisme er likestilt med rasisme og rasediskriminering. Bakgrunnen for denne resolusjonen kunne ledes tilbake til den sionistiske staten Israels behandling av palestinere i landet siden grunnleggelsen i 1948, gjennom raselover og diskriminering.

Israel har altså raselover, og i Israels tilfelle så har det faktisk ledet til det som Inglad sier raselover leder til – raseforfølgelser og senere folkemord. Raselover som undertrykker andre raser, er ikke noe vi vil innføre, men på denne måten har raselovene i Israel blitt brukt fra første stund.

Og da oppstår et spørsmål:

Burde det i så fall kunne betraktes som hets mot folkgrupp å hylle Israel, å vifte med det israelske flagget og kalle Ariel Sharon for en folkehelt?

Om vi nå utgår fra Ingblads usaklige Argumentum ad populum-argumentasjon så skulle jo dette være et «bevis» for at de som hyller Israel, begår hets mot folkgrupp. For en stor majoritet av mennesker i det relativt Israel-kritiske landet Sverige tenker nok på akkurat raseforfølgelse, kolonialisme, apartheid og folkemord når de hører ordet Israel. Og hva disse mennesker føler, skal i så fall tillegges vekt i en domstol.

Jeg har i dag forsøkt å forklare hva vi egentlig står for, og hvor absurde tiltalepunktene mot meg er, samt hvor farlige de er for en rettsstat.

Om dere allikevel skulle dømme meg for en generell uttalelse om at Hitler var en folkehelt, en generell uttalelse om at et sionistisk okkupasjonsregime (eller en rasistisk ideologi ifølge FN) burde knuses, eller noen av de andre punktene – som innebærer meningsundertrykkelse, ulikhet for loven og som vil begrense en grunnlovsbeskyttet ideologi i Sverige – så vær så snill, skriv ikke i domsavsigelsen at det i en «rettsstat» ikke finnes gode grunner til å frikjenne.

Tilstå i stedet at Sverige ER en totalitær stat hvor meningsundertrykkelse råder, og der svenske domstoler kaster folk i fengsel, ikke på grunn av lovbrudd, men på grunn av deres politiske meninger. Stå for det i så fall, og ikke misbruk ordet rettsstat.

Takk for ordet.