Adolf Hitler var etter min mening en av det forrige årtusenets største personligheter. Men akkurat på grunn av dette, og den ekstreme konflikt som ble utkjempet, har man siden hatt vanskeligheter med å bedømme ham korrekt. Altfor mye følelser, propaganda og politiske interesser står i veien. Men det er ikke bare omverden som har problemer med Hitler og den idé han stod for, det har også vi.
Vi som erkjenner ham som en av de største reformatorene bør ikke la oss bli innlemmet i noen slags kultisk eller religiøs dyrkelse av ham. Et slikt irrasjonelt innslag kommer ikke til å hjelpe oss i kampen. Hitler var et menneske som alle andre, med sterke og svake sider. En mann som virket i en vanskelig tid og som ikke bare tok bra avgjørelser, men også dårlige. Men akkurat derfor kan man også beundre ham mer enn om han skulle vært noen slags halvgud.
Vi må se nøkternt på situasjonen og verden omkring oss. Irrasjonelle innslag er da et hinder. Vi må iblant se selvkritisk på oss selv og forstå at den kamp vi fører ikke kan tillates å forvandles til noe sekteristisk eller til noen form for ortodoksi på grunn av det sterke lyset fra Det tredje riket. Slike tendenser i vår organisasjon må bekjempes ettersom det ikke er konstruktivt.
Derimot bør vi ha det som en viktig oppgave å rehabilitere Adolf Hitler og få ham til å innta sin rettmessige plass i historien. Det er dessuten en absolutt nødvendighet for vår saks renessanse og nedkjempelsen av våre fiender. Å få ham til å innta sin rettmessige plass i historien er en del av den politiske kampen, men det er ikke ensbetydende med at vi som politisk bevegelse skal hylle ham, eller løfte ham frem i var daglige kamp. Vi må lære oss å skille på dette.
Vi må også erkjenne at Hitler kunne gjøre feilbedømminger og at vi som lever og kjemper 70 år etter hans død ikke skal behøve å forsvare hver eneste handling han eller hans regjering begikk. Ikke heller er vi på noen måte bundet til NSDAPs partiprogram eller Det tredje rikets politikk. Gjennom å se de feil som Det tredje riket begikk kan vi også unngå å gjenta dem.
Vi må forstå at det politiske kartet har dramatisk blitt tegnet om siden den andre verdenskrig. Russland er ikke lenger kommunistisk, Tyskland ikke nasjonalsosialistisk og så videre. Gamle venner og allianser finnes ikke mer og i dag kan gamle venner være fiender og vice versa. Vi kan ikke bruke et foreldet kart og dets forhold som veiviser. Gjør vi det kommer vi til å gå i feil retning. Historisk kunnskap er noe som skal gi oss muligheten til å forstå samtiden og fremtiden, ikke forblinde oss.
Vi nasjonalsosialister bør for eksempel ikke legge for stor vekt på staters kunstige grenser. Vi er ikke hverken kultur- eller etnonasjonalister, selv om nasjonalsosialismen har utviklet seg ut ifra nasjonalistiske ideologiske strømninger. Vår lojalitet er på det nåværende tidspunkt ikke bundet til noen spesifikk stat, tvertimot. Grenser har blitt nedtegnet og kommer til å fortsette å bli nedtegnet i fremtiden også. Den geopolitiske situasjonen, og dermed nødvendige strategier, befinner seg i stadig forandring.
Om nasjonalsosialismen skal overleve og bli konkurransedyktig, nå og i fremtiden, så må den tilpasse seg de nåværende forholdene og håndtere samtidens og fremtidens store spørsmål. Dette uten å miste sin essens. Det er naturligvis en vanskelig balansegang. Ikke desto mindre er det nødvendig. Det hadde vært mye lettere å legge fra seg nasjonalsosialismen og kalle seg noe annet; noe som i praksis antagelig skulle lede til «liberalisering» eller at man aksepterer en ideologisk stagnering som garantert leder til marginalisering.
Valget for oss er altså ikke å velge mellom «liberalisme» og «konservatisme» hva gjelder nasjonalsosialismen. Vårt mål må være ideologisk utvikling. I stedet for å ta et steg bakover i historien og velge et ideologisk vagere begrep som nasjonalisme, må vi arbeide for å styrke nasjonalsosialismen som en klar og tydelig ideologi for vår tid: Å få den til å passe våre behov her og nå, akkurat som en levende organisme utvikles evolusjonært, eller en teknologi utvikles for å møte nye utfordringer.
Vi må kunne oppnå en forandring uten at det leder til at man tar avstand, fornekter eller at vi opphører å være essensielle nasjonalsosialister. Vårt mål er ikke å sminke over nasjonalsosialismen med noe annet, eller å bytte den ut med noen svakere ersatz-ideologi. Vårt mål er å utvikle den ultimate nasjonalsosialismen for vår tid. Dette er en av våre viktigste oppgaver på det nåværende tidspunkt. Hvordan vi lykkes, gjenstår å se. Men om noen kan lykkes med dette, uten å liberaliseres, så er det vi.
NB! Denne teksten var skrevet før Motstandsbevegelsens ni politiske punkter hadde blitt nedtegnet, og før organisasjonens politiske manifest «Vår vei – Ny politikk for en ny tid» hadde blitt forfattet og publisert. Man kan således konstatere at organisasjonen allerede nå har tatt viktige steg for å gjennomføre hva Lund omtaler i artikkelen ovenfor.
