For noen uker siden [18. mars 2018, red. anm.] gjestet Dackinstitutets Björn Herstad Radio Nordfront for en ideologisk debatt. Det var en interessant og trivelig diskusjon, men hadde som jeg ser det to strukturelle problemer:

1. Herstad fikk forsøke å «dekonstruere» nasjonalsosialismen uten å måtte presentere noen tydelig egen posisjon annet enn at han er for «sannheten», hvilket er diffust og derfor umulig å kritisere. Det ble altså spill mot ett mål.
2. Vi var fem personer på den nasjonalsosialistiske siden og det ble derfor et noe fragmentert forsvar som ble oppstilt mot angriperen. Når taletiden spres ut på så mange personer blir det vanskelig for noen å rekke å presentere lengre og mer sammenhengende svar.

Patrik Forsén kommenterte i etterkant debatten på Youtube og hans kommentar løftet frem noen spørsmål som jeg tenkte besvare i denne artikkelen.

Er nasjonalsosialismen pragmatisk?

Ja. Jeg skulle hevde at dette er et trekk nasjonalsosialismen til en viss grad deler med konservatismen. Konservatismen pleier av sine tilhengere å regnes som noe annet enn en ideologi. Dette da konservatismen ikke tror på skrivebordskonstruerte utopier og ikke har en fast ideologisk holdning over tid, men mer handler om en overbevisning om at politiske forandringer i et samfunn bør skje langsomt og organisk.

Som nasjonalsosialist er jeg enig med konservatismen som mener at utopiene som marxismen og liberalismen har malt opp er falske løfter som har forårsaket mye unødvendig lidelse i Europa. Jeg tror heller ikke at det nasjonalsosialistiske samfunnet vi tenker å bygge skulle være helt fri for problemer, men selv om vårt fremtidige samfunn ikke blir en genuin utopi kommer det likevel til å fremstå som en utopi sammenliknet med det dystopiske og dysgeniske samfunnet vi lever i i dag.

Nasjonalsosialismen skiller seg dog fra konservatismen blant annen på den måten at konservatismen i dag er låst ved marxismen og liberalismen, ettersom konservatismen generelt aksepterer de rådende politiske oppfatningene og bare vil bremse fortsatte forandringer. Nasjonalsosialismen er i stedet en radikal verdensanskuelse som, for å uttrykke det kortfattet, utgår fra hva som er bra for det egne folket. På denne måten har nasjonalsosialismen alltid samme mål, men er beredt til å tilpasse sin politikk utifra forandrede omstendigheter for å i alle situasjoner oppnå målet. Vi har en fast verdensanskuelse, men en ideologi som utvikles. Derfor er ikke den politikken som Motstandsbevegelsen forfekter i dag helt identisk med politikken som Det tredje riket førte.

Kan man tilpasse nasjonalsosialismen etter hva som helst?

Nei, selvklart ikke. Den nordiske motstandsbevegelsens leder, Simon Lindberg, har skrevet en artikkel som veldig bra forklarer hvordan vi nasjonalsosialister gjennom vår forståelse av naturlovene kan trekke konklusjoner som lar oss ta tydelig stilling i nesten alle store moralske spørsmål:

Naturen har skapt lover og regler som vi nasjonalsosialister mener det er kriminelt å bryte. En naturlig moral om du vil. Å gå imot disse lover og moral er per definisjon å være mot nasjonalsosialismen.

I enkelte politiske eller moralske spørsmål er det kanskje ikke helt klart som glass hva som er naturlig, men med vanlig sunn fornuft eller dypere studier kan man som nasjonalsosialist vanligvis komme frem til hva som er rett. Alle religioner og ideologier har dessuten dette problemet, altså at de til slutt må tolkes av mennesker og at den menneskelige faktoren alltid innebærer en risk for feil.

Hvis man vil er det også mulig å angripe en angivelig «absolutt» kristen moral med velvalgte bibelsitater eller absurde tankeeksperimenter som skaper problemer for den kristne logikken. Fremfor alt katolikker hviler dog på en lang tradisjon av tolkning av sin religiøse lære, hvilket gjør at tilhengerne selv ikke må filosofisk resonnere om rett og galt (ettersom autoritetsfigurer allerede har fattet beslutninger for dem i mange spørsmål). I et nasjonalsosialistisk samfunn skulle liknende tradisjoner vokse frem og gjøre det veldig tydelig for folk hva som er rett og galt.

Faktum er at allerede nå vinner nasjonalsosialismen over kristendommen hvis man skal sammenlikne hvilken lære som er mest moralsk prinsippfast. Undergravende krefter har nemlig klart å angripe og dekonstruere kristendommen i slik utstrekning at alle større kirker i dag er for masseinnvandring, homoseksualitet og mye annet som kristendommen tidligere var imot. Men ingen ordakrobatikk og intet press kommer noensinne til å overtale tilhengere av nasjonalsosialismen til å mene at raseblanding er positivt, at kjønn bare er en sosial konstruksjon eller at homoseksualitet er likeverdig med heteroseksualitet. Der kristendommen har sviktet europeerne står nasjonalsosialismen fast.

Hva er nasjonalsosialismen?

Ifølge Motstandsbevegelsens syn er alle som skriver under på våre ni punkter tilstrekkelig nasjonalsosialist for å være medlem av organisasjonen. Vil man fordype seg i vår verdensanskuelse anbefaler jeg følgende artikler og bøker:

• Min kamp
• Nasjonalsosialismen – Den biologiske verdensanskuelsen
• Nasjonalsosialismen i vår tid
• Nasjonalsosialismen og den reaksjonære nasjonalismen
• Vår vei

For å gi et kort sammendrag er nasjonalsosialismen på det ideologiske planet nasjonalistisk og sosialistisk, men som Simon Lindberg skrev er nasjonalsosialismen en unik helhet som ikke direkte kan reduseres til det som vanligvis kalles for nasjonalisme og sosialisme. Når det kommer til nasjonalismen er det en rasemessig basert nasjonalisme der vi vil at rasen skal oppnå sitt fulle potensial, hvilket helt klart kan inkludere en eugenisk politikk innenfor visse rimelige grenser. Når det kommer til sosialismen handler det om folkefellesskap, at alle folkekamerater fortjener et anstendig liv. Vi er imot et klassesamfunn der mennesker fødes til en viss stilling samtidig som vi ikke er for en avsporet likestillingskamp; vi vil ha et mer meritokratisk samfunn hvor alle får mulighet til å oppnå sitt fulle potensial og finne sin rette plass i samfunnet. Staten, folket og familien skal sammen streve etter å skape et sterkt og harmonisk samfunn utfra dette nasjonalsosialistiske grunnsynet.

Hva av Det tredje rikets politikk og kamp står dere for?

Det er et stort spørsmål å ta stilling til nøyaktig alt som skjedde i Tyskland fra 1933 til 1945. Med fasit i hånden er det sikkert mulig å finne mange mindre, og tilogmed noen større, feil, men jeg ser det ikke som en konstruktiv del av dagens kamp å være en besserwisser som driver med historisk introspeksjon på den måten. Generelt var det nasjonalsosialistiske Tyskland på riktig vei:

De samlet folket og fikk slutt på klassekampen. De bekjempet arbeidsløsheten og gav det tyske folket fremtidshåp. De avviklet en viss fremmed minoritets enorme makt over Tyskland. De gjorde enorme vitenskapelige fremskritt. De ville gjøre det egne folket sterkere og friskere. De vernet om dyr og natur. De så manglene i den nye liberal-demokratiske samfunnsorden og søkte et alternativ til den. De så kristendommens sammenbrudd nærme seg og tok steg mot å forme en egen religion med rasebevissthet som fundament. De skapte kort og godt et velordnet samfunn med sunne normer og verdier som erstattet Weimar-tidens kaos og dekadanse.

En forandring av denne omfatting og med alle disse komponentene hadde aldri tidligere vært sett. Nasjonalsosialismen i Tyskland var banebrytende og er fortsatt i dag hva hele vesten behøver, selvfølgelig med enkelte tilpasninger etter de skiftende forutsetningene i forskjellige land.

Når det kommer til andre verdenskrig så var det en skjebnekamp om Europas fremtid. Rundt om i Europa hadde det etter første verdenskrig, også i andre land enn Tyskland, oppstått nasjonalistiske regimer som vendte seg mot liberalismen og marxismen. Det tredje riket var ledende blant de nasjonalistiske statene i Europa, både når det kommer til den ytre kampen mot fienden (som til en viss grad var uunngåelig) og den indre byggingen av det egne samfunnet. Hadde Tyskland og aksemaktene vunnet krigen hadde Europa og den hvite rasen befunnet seg i en uendelig mye bedre situasjon enn hva vi gjør nå. Fornekter noen nasjonalist dette?

Angående «Holocaust», som radiodebatten gled inn på, anser jeg at mye som assosieres med det begrepet er ren og skjær løgnpropaganda. Anledningen til at det i prinsipp har oppstått en religion rundt de tyske konsentrasjonsleirene er at det finnes sterke interesser som drar nytte av det. Hollywoodfilmer som fremstiller USA som «the good guys» og deres fiender som onde demoner legitimerer USAs rolle som imperialistisk verdenspoliti. Jødiske interesser er dog de som aller mest drar nytte av holocaust-mytologien; dels da jøder etter krigen kunne utpresse Tyskland for enorme pengesummer; dels da jødenes påståtte lidelse skal legitimere skurkestaten Israels eksistens og unnskylde sionistenes fortsatte skurkeoppførsel. Hadde disse interessene ikke vært i bakgrunnen så hadde ingen brydd seg og spørsmålet hadde vært av ren akademisk natur. Men i dag er det istedet grovt umoralsk å betvile tallet seks millioner og i mange land havner man i fengsel hvis man gjør det.

I den grad tendenser til noe som skulle kalles for et folkemord virkelig forekom under andre verdenskrig så var det en historisk parentes som skjedde under en krig der mange overgrep ble begått også mot tyskere. Den nasjonalsosialistiske politikken i fredstid rettet seg mot å få jøder til å fredelig utvandre fra Tyskland; det var den ønskede løsningen på jødespørsmålet i Det tredje riket. Så påstanden at nasjonalsosialismen per automatikk fører til folkemord er en ekstrem stråmann som jeg håper at ingen nasjonalister forsøker å anvende seg av.

Hvorfor kalle seg nasjonalsosialist?

Det er det vi er. Hvorfor kalle seg noe annet?

Nasjonalsosialismen er ganske enkelt den mest høytstående formen av nasjonalisme. Hvorfor skulle vi velge å gå tilbake til noen eldre og mer avleggs form av nasjonalisme?

Som ideologisk begrep oppsto nasjonalsosialismen langt etter dagens dominerende ideologier. Å da påstå at nasjonalsosialismen skulle være umoderne og avleggs er absurd. Nasjonalsosialismens problem er at Europa ble utsatt for en omfattende «avnazifiseringsprosess» etter krigen og at undertrykkelsen fortsetter den dag i dag.

Noen mener derfor at man skal beholde det nasjonalsosialistiske tankegodset, men bytte ut navnet. Jeg er dog skeptisk til at det skulle være en god idé å hele tiden lansere nye ismer. For problemet er ikke bare etiketten og forpakningen, men det er de underliggende ideene som systemet hater og så lenge du står for disse kommer du likevel til å kalles for «nazist». Hva tjener vi i denne posisjonen på å forsøke å lure folk til å tro at vi er noe grunnleggende forskjellig fra den demoniserte nasjonalsosialismen? Hvis vi virkelig står for sannheten er det galt å lyve på den måten.

Ofte påstås det at denne konstante byttingen av ismer, akkurat som en del andre suspekte politiske metoder, er kopiert fra den kulturmarxistiske venstresiden. Dette er dog feil. Når venstresiden finner på nye begreper har de oftest (fra deres synsvinkel) positive mål i sikte og lanserer nye begreper som en del av et ideologisk angrep. Etterkrigstidens «høyreside» har istedet lansert nye begreper som en del av en politisk retrett, der de har forsøkt å bytte ut ord som har blitt kontroversielle. Man gir altså til en viss grad fienden rett og erkjenner gang på gang at det er noe galt med våre meninger. Et sted må vi trekke en linje i sanden og si at «det her står vi for». Hva er problemet med å stå for nasjonalsosialisme?

Den kulturmarxistiske venstresiden er dessuten destruktiv og agerer undergravende og nedbrytende, hvilket er hvorfor de opererer med helt andre prinsipper enn oss som kjemper for noe positivt. Alle kan brenne ned et hus, men ikke alle kan bygge et hus ettersom det er vanskeligere og krever andre metoder. Prosjektet å samle vårt splittede folk og lede det inn på riktig vei er et konstruktivt prosjekt som kommer til å kreve kamp og offer, man kommer ikke bort fra det med fiffig triksing med ordvalg.

Hvis noen likevel raskt vil kalle seg for noe annet enn nasjonalsosialist, men hovedsakelig står for det samme som meg, ser jeg den personen som en kamerat. Det er også forståelig at mange i dagens samfunn er redde for å «komme ut» som nasjonalsosialist, men feighet og bekvemmelighet kan ikke være det som styrer vår kamps retning hvis vi har til hensikt å komme noen vei. At Motstandsbevegelsen er nasjonalsosialistisk er også en garanti for at vi ikke rekrutterer mennesker med feil politisk mentalitet.