Tidligere denne måneden ble løgndokumentaren «Barna i Den nordiske motstandsbevegelsen» sendt på Sveriges Radio P1. Dette er den andre og siste delen i en serie hvor Motstandsbevegelsen «granskes» (les: hvor det lyves vilt om organisasjonen). Jeg har tenkt å kommentere begge programmene i en egen artikkel, men velger her først å redegjøre for organisasjonens syn på et spørsmål som et av våre medlemmer uttaler i dette andre programmet, hvor medlemmet mener at barn med alvorlige funksjonshemminger ikke skal få leve.

Til å begynne med vil jeg si at det i Den nordiske motstandsbevegelsen er større takhøyde enn i eksempelvis Sverigedemokraterna – hvor alle som ikke følger partiledelsens doktrine til punkt og prikke ekskluderes fra partiet. Vi tillater våre medlemmer å ha egne meninger som ikke nødvendigvis stemmer helt overens med mine og organisasjonens. De meninger som fremføres i P1-dokumentaren kommer ikke fra noen pressetalsmann eller ledende person, men er akkurat private meninger som i dette tilfellet ikke helt gjenspeiler organisasjonens. Det er også verdt å påpeke at personen som kom med uttalelsen vokste opp i en annen tid der selv Socialdemokraterna i Sverige hadde samme meninger.

Til saken da: Hvordan ser egentlig Den nordiske motstandsbevegelsen på personer som fødes med eller pådrar seg forskjellige funksjonshemminger?

Den nasjonalsosialistiske verdensanskuelsen som vi forfekter bygger på folkefellesskap og nestekjærlighet. I dette folkefellesskapet inngår også de svake og utsatte. I det syvende punktet i vårt politiske program skriver vi at vi skal «Innføre et nasjonalsosialistisk samfunn der ressursene fordeles slik at man tar hånd om hele folket, sterke så vel som svake, og der alle gis mulighet til å nå sitt fulle potensial.» I kategorien svake og utsatte inngår flere av de mennesker som har forskjellige mer alvorlige typer av funksjonshemminger.

I motsetning til dagens system vil vi dog ikke trykke ned disse menneskene som offer eller holde tilbake alle andre mennesker for at de skal tilpasses det laveste nivået, men i stedet løfte opp alle, sterke som svake, til å nå sitt fulle potensial som verdifulle deler av vårt folk. Vi skriver videre i det syvende punktet at alle mennesker både har rett og plikt til å arbeide, at alle skal bidra etter evne og føle at de gjør en verdifull innsats for folket. At «Det skal naturligvis også finnes arbeide for de med fysiske så vel som mentale funksjonshemninger.» Samtidig mener vi også at «Akkurat som at staten har et ansvar for å kunne tilby jobb til alle arbeidsføre, skal også staten kunne ta hånd om de som ikke er i stand til å arbeide. De som er syke eller alvorlig skadet, slik at de ikke har muligheten til å arbeide, skal få støtte av samfunnet slik at de har mulighet til å leve et verdig og anstendig liv.»

En høytstående stat defineres blant annet av hvordan den tar hånd om de mest utsatte. Alle kan rammes av ulykkelige hendelser både under fødselen og i livet og der er det vår sterke stats ansvar å gjøre sin plikt ovenfor folket og inkludere også disse menneskene i folkefellesskapet.

På samme måte har også individer fra folket en plikt ovenfor folkefellesskapet og sine etterkommere. Vet man at man har alvorlige genetiske defekter som med høy sannsynlighet kommer til å gå i arv må man ta sitt ansvar og ikke av egoistiske grunner føre disse videre, men i stedet avholde seg fra å skaffe barn. Vi er altså for positiv eugenikk gjennom utdannelse og opplysning.

Helsevesenet er i dag godt utviklet når det kommer til eksempelvis fosterdiagnostikk og flere alvorlige funksjonshemminger kan ses tidlig under graviditeten. Selv her finnes det et ansvar om å i det minste ikke bevisst sette individer til verden som neppe vil være i stand til å kunne leve et verdig liv.

Den nordiske motstandsbevegelsen vil altså, for å på en human måte unngå menneskelig lidelse, under rimelige forhold minimere tilkomsten av mennesker med funksjonshemminger, men samtidig med høyeste respekt verdsette og ansvarsfullt ta hånd om de som til tross for dette blir til.